Det er noe med det å treffe kjentfolk

– Hvordan er det å være pensjonist? Det spørsmålet har jeg fått siden starten på 2023, da mitt samliv med Frostingen var over. Ikke helt over riktignok, men jeg sto ikke lenger opp om morgenen for å dra på jobb.

Den største forskjellen, bruker jeg å svare, er at jeg ikke trenger å aktivere alarmen på telefonen. Men det er så rart med det, klokka 8.30 er visst et tidspunkt som er spikret. Da begynte arbeidsdagen på Frostingen, og jeg ser at veldig ofte er det da jeg går fra natt til dag.

Som alle andre har jeg erfart at livet kan ta vendinger man ikke ser komme. Jeg skulle bo på Frosta resten av livet, kose meg på den nye terrassen. Kjøpe elbil var mitt store pensjonistprosjekt, i tillegg til å besøke familien i Frankrike minst en gang i året.

Så ble plutselig alt snudd på hodet, det ble full fart med oppussing av leilighet før den ble lagt ut for salg, med påfølgende kjøp av bolig på Hell. (Jeg har ennå ikke oppgitt ny adresse til familiemedlemmer i USA, ler innvendig når jeg ser for meg reaksjonen deres og nyter følelsen ennå en stund før de får den. Kan sammenlignes med å få et godt drops til å vare så lenge som mulig.)

Men noen turer til Frosta blir det innimellom, det er ikke lengre biten mellom Frosta og Stjørdal enn at man både kan pendle og ta impulsturer. I sommer har jeg vært ferievikar for Frostingen ei uke mens kontoret var stengt, og etter en liten tur til Østlandet ble det ei uke til på kontoret.

Jeg visste at det ville bli trivelig å sitte på «mitt» kontor, i de flotte, nye lokalene til Frostingen. Være en del av et lite avisfellesskap igjen, finne igjen tonen og tastaturet.

Men det jeg ikke hadde forventet, er hvor godt det føles å treffe kjentfolk, slå av en prat, få høre hvordan det står til med dem, hva de er opptatt av akkurat nå, hvordan det går i den nye jobben, hvilke tanker de gjør seg om ditt og datt. Og de vil høre hvordan det går med meg, og Guro sølvsmed.

Jeg var vel ikke klar over hvor mange frostinger jeg er blitt mer eller mindre kjent med siden jeg kom tilbake til bygda i 2000. Jeg er glad i å prate med folk, både kjente og fremmede, men det er ekstra moro å kunne treffe så mange det føles naturlig å slå av en prat med, som det gjør når jeg er på Frosta.

Ville bare si tusen takk for praten til dere, håper det blir mange flere.