Janne snakket om det lokale i årets 17. mai-tale på Frosta

– Kjære alle sammen, begynte Frostingens Janne Hopmo i sin tale for dagen.

Her kan du lese Jannes tale:

«Lørdag hadde jeg besøk av en gammel venn og var nettopp ferdig med å skrive tale da han kom. Tale som han fikk lese.

- Jeg tenkte mens jeg leste at dette må være den eneste 17. mai-talen i Norge som ikke handler om Ukraina, men jeg ser at du har nevnt navnet i hvert fall, kommenterte han.

Ja, jeg har ikke skrevet om Ukraina, det store bildet og de lange linjene. Jeg tror jeg ble spurt om å holde tale i år fordi det er mitt siste år i Frostingen, så da måtte det det bli lokalt.

Det er gått nesten 20 år siden første gang jeg ble spurt om å holde 17. mai-tale. Jeg tror det var i 2003 og jeg var på en måte ny på Frosta. Jeg flyttet hjemmefra for å gå på skole på Stjørdal i 1969 og kom tilbake i 2000.

17. mai-komiteen var på jakt etter en som var ny på Frosta. En hjemvendt frosting fikk duge, jeg så i hvert fall Frosta med andre øyne enn de som hadde bodd her lenge, kanskje hele livet.

Jeg tar ikke i bruk store ord om Norge og demokrati. Jeg velger å fortelle om min opplevelse av Frosta gjennom de 22 årene etter at jeg kom tilbake.

De to første årene arbeidet jeg på skolen, i et vikariat som fransklærer, litt annet i tillegg. Etter 26 år i Paris og Frankrike kjente jeg godt til hele skolesystemet der, jeg hadde barn som startet da de var tre år i det som ligner mer på skole enn barnehage, og gikk selv fire år på universitetet.

Jeg kom fort fram til at dersom jeg skulle laget en skole etter mitt hode, ville det måtte bli et system midt mellom det franske og det norske, en blanding av begge deler. På den tida ble det bestemt at Frosta skole skulle gjøre et forsøk med uteskole, og det ble jo mer enn et forsøk. Jeg ser på uteskolen som noe av det mest verdifulle jeg ville tatt inn i fransk skole. Jeg er stolt over uteskolen som Frosta har utviklet og de flotte områdene som velvillige grunneiere har stilt til disposisjon, og som skole og foreldre har bygd opp.

I 2002 sto jeg uten arbeid og Frostingen uten redaktør. Jeg hadde skrevet noen saker for Frostingen og da jeg ble spurt om å ta redaktørjobben, sa jeg ja. Det var en mulighet til å bli på Frosta, i nærheten av familien. Det var også en mulighet til å bli kjent med bygda på nytt. Mye hadde skjedd i løpet av årene jeg hadde vært borte, spesielt innenfor landbruket. Drivhus hadde dukket opp, men når kom de? Og hvorfor? Litt etter litt fikk jeg høre historien om potetålen, eller cystenematodoen, som den heter. Historien om potetprodusenter som fikk karantene på 20 eller 40 år uten å kunne dyrke potet og ble tvunget til å tenke nytt. Etter hvert skjønte jeg hvor mye Frosta Vassverk betydde for Frosta-samfunnet. At uten muligheten til å vanne åkrene ville ikke Frosta vært Trondheims kjøkkenhage på samme måte som den er det i dag, og Frostingen ville ikke kunnet trykke en liste lenger enn lang over alle produktene som dyrkes i kommunen.

Politikk

Som redaktør og journalist i Frostingen har jeg vært vitne til hendelser og avgjørelser som har vært avgjørende for at Frosta i dag, i hvert fall inntil videre, er egen kommune.

Jeg husker da vi var på veg inn i en samkommune med Levanger og Verdal. Møte på Frostatunet med eksperter på kommunalt samarbeid som prøvde å forutse hvordan en samkommune ville fungere. Felles formannskapsmøte i Verdal. Jeg har tatt vare på en pin som ble laget med de tre kommunevåpnene.

Jeg var vitne til diskusjoner om Frosta burde se sørover eller nordover, eller begge deler. Sett skepsisen til å bli en lillebror sammen med Levanger og Verdal føre til at vi snudde og sa nei til samkommune. Vært med på folkemøte i Frostahallen da vinden blåste sørover og hurtigbåt var et hett tema. Etterpå har jeg sett politikerne gå for Værnesregionen der betingelsene for å bli med på det interkommunale samarbeidet ikke var lengre enn en halv side der det sto at kommunene kunne velge hvilke områder de ønsket å samarbeide på.

Jeg har vært på møte i rådhuset på Levanger da Verdal, Levanger og Frosta skulle diskutere en mulig kommunesammenslåing. Sett Verdal snu da navnet på en eventuelt ny stor kommune ikke falt i smak. Satt ved siden av Levangers ordfører i kommunestyremøtet på Frosta, da Frosta ikke tok på alvor Levangers betingelse for en sammenslåing: nemlig at Frosta kun skulle velge mellom å gå sammen med Levanger eller å stå alene. Da Frosta gjorde det klart at de også ønsket å se på mulighetene for sammenslåing med Stjørdal, slo Levanger døra igjen.

Jeg var i flytårnet på Værnes da ordførerne i Frosta og Stjørdal underskrev dokumenter om en eventuell sammenslåing. Vi vet hvordan det gikk; folkeavstemningen på Frosta endte nesten med uavgjort. Med få stemmers flertall ble det bestemt at Frosta skulle bestå som egen kommune og fortsette med interkommunalt samarbeid i Værnesregionen.

Vi kunne i dag vært en del av Stjørdal kommune. Ingen vet hvordan det ville blitt, ingen vet hvordan det ville gått med Frostingen, om den ville overlevd eller ikke.

Lokalavisa

Frostingen feiret 100-årsjubileum i 2019. Det er ingen selvfølge at en liten kommune klarer å ha en selvstendig lokalavis. Etter at jeg, og Irene like etterpå, mønstret på Frostingen AS, har vi vært med på litt av en reise. Vi har sett andre lokalaviser rundt oss bli kjøpt opp av Trønder-Avisa og Adressa, Amedia og Polaris. Frostingen og Selbyggen er to gamlinger som fortsatt styrer skuta selv. Vi startet med 8 eller 12 sider papiravis en gang i uka. Det tok så lang tid å sende ei avisside til trykkeriet at om vi oppdaget en feil etter at vi hadde begynt å sende, så lot vi det bare gå. Da jeg startet i 2002 var det så vidt digitale fotoapparat var tatt i bruk. Folk som skulle ha med en gratulasjon i avisa, sendte bildet i posten.

Vi måtte velge med omhu hvilke sider som skulle få farger, de fleste var i svart/kvitt. Dere som er godt voksne husker faxmaskina. Den ble flittig brukt både til å sende og ta i mot regninger og annet. I dag har den havnet på samme skraphaug som VHS-spilleren og etter hvert fasttelefonen.

Utviklinga er en karusell som går fortere og fortere, og vi må være med enten vi vil eller ikke, det er vinn eller forsvinn. De aller fleste av dagens lesere venter ikke ei uke på papiravisa for å få med seg nyhetene. Når noe skjer forventer de at Frostingen skal være ute med nyhetene på nett, like fort som de store avisene. Før levde lokalavisene med deadline en gang i uka. Nå er det deadline hele tida. Før var det annonsene som sørget for det meste av inntektene. Etter at skogen av sosiale medier har vokst fram, har de overtatt mye av annonsering og markedsføring. Dermed er avisene mer avhengig av abonnementsinntekter enn før, og må være i stand til å lage et produkt som leserne vil ha. For å kunne følge med på utviklinga, valgte Frostingen å gå inn i en partnerskapsavtale med Agder Media da de åpnet opp for å ta de minste lokalavisene med på laget. I dag er samarbeidet en del av Polaris Media Sør. Det har gitt Frostingen muligheten til å følge med på den teknologiske utviklinga, til en fast og forutsigbar kostnad.

Til å gi næring til et sultent nett som aldri blir mett, trengs det ansatte. I flere år var jeg den eneste fast ansatte som skrev i Frostingen, stadig på jakt etter velvillige frilansere. I dag er vi tre som skriver, og det trengs.

Landbruk

Jeg kan ikke snakke om Frosta uten å snakke om landbruk. Da jeg hadde arbeidet i Frostingen i noen år og begynte å skjønne litt av det som skjedde innen landbruket og grøntnæringa på Frosta, spurte jeg Jon Flægstad: Du Jon, tar jeg feil når jeg innbiller meg at de som driver med landbruk på Frosta er annerledes enn bønder flest i Norge, at de er mer kreative og innovative, at de tør mer, satser mer enn gjennomsnittsbonden?

- Nei, du tar ikke feil, var svaret jeg fikk.

Mye endret seg med potetålen, men mye har også endret seg de tyve siste årene. Det blir aldri slutt på utfordringene. Rosegartneriene har blomstret av etter at afrikanske roser overtok markedet. Frosta dyrker agurk, salat og urter for hele Nord-Norge. Frosta Vassverk har utvidet sin kapasitet og holder tritt med behovet for vanning. Produsentene leier jord utenfor bygda. Frostagrønt satser på stadig mer miljøvennlig produksjon. På Viken Østre forskes det på å kombinere klassisk og ny måte å dyrke på. Grønne Folk og og Produsentpakkeriet Trøndelag er godt i gang med å ta i bruk grønnsaker som ellers ville blitt vraket, til stadig mer populære produkter.

Nå er det bare å håpe at Frostakonferansen som skal arrangeres i juni og handle om forskjellige aspekter ved matproduksjon, vil få den oppmerksomheten den fortjener. Her burde virkelig regionale og nasjonale medier kjenne sin besøkelsestid.

I et frokostmøte på Tautra nylig, i regi av Næringsforeningen i Værnesregionen, stilte ordfører Frode Revhaug et spørsmål: Skal Frosta satse mer og mer på mat? Er det det vi skal holde på med i framtida, eller skal vi satse på noe annet? Spørsmålet gikk til næringslivet på Frosta, men det er et spørsmål som vi alle kan stille oss; hvordan ser vi for oss framtida for Frosta, hva skal vi leve av?

Ja, jeg har ikke snakket om krig og Ukraina, ikke om demokrati, ikke om klima og miljø. Heller ikke om pandemien som snudde hverdagen på hodet og som verden slett ikke er ferdig med. Krigen kan vi ikke gjøre så mye med, men ordene demokrati, klima og miljø handler både om situasjonen i verden og de valg hver og en av oss tar hver eneste dag.

Til slutt

Til slutt noen ord om hva jeg så for meg - og ikke så for meg - da jeg pakket bøker, klær og sko, og forlot Frankrike med Benoit på 8, mens Christina på 18, student og med kjæreste, ble igjen.

Christina og jeg brukte å gå kveldsturer i gatene i Boulogne og snakket om løst og fast. Jeg snakket om en drøm om at når jeg kom til Norge, skulle jeg finne meg en liten, gammel Volvo og kanskje et mannfolk litt yngre enn meg. Faktisk hadde jeg begge ei stund.

Et annet ønske var å kunne være i nærheten av foreldrene mine på slutten av deres liv. Det gikk i oppfyllelse. Jeg hadde også et hemmelig ønske om å gjøre noe for Frosta hvis jeg var i stand til det og hvis det lot seg gjøre. Nå, etter tjue år i Frostingens tjeneste, føler jeg at også det ønsket gikk i oppfyllelse.

Og så skjer det ting som man aldri kunne sett for seg. At ei av mine beste venninner skulle bli ei amerikansk nonne og at jeg skulle bli nonnehårklipper, kom helt ut av det blå. Men jeg har lært at man skal si ja til det livet byr på, selv om det blir noe helt annet enn det man så for seg. Det er ofte en mening med det.

Da takker jeg for meg og ønsker alle en fortsatt fin nasjonaldag.»