Ett år er gått, i dag kan Line Moe smile. Foto: Janne Hopmo

- Jeg vil aldri kunne takke frostingene nok for den støtten vi fikk

Ett år er gått. Line Moe har takket ja til å uttale seg om året hun og familien har vært igjennom. Grunnen til at hun sier ja nå, selv om det ripper opp i vonde følelser, er at hun har lyst til å fortelle hvor mye omsorgen fra bygda har betydd for henne, for dem, da koronaen traff familien.

Janne Hopmo

Publisert: 11.03.2021 06:45

Onsdag 4.mars kl. 22.20. Det var da verden endret seg for meg. Arne Bye hadde nettopp ringt og informert om den første positive koronatesten. Det var et sjokk, og jeg skjønte at det kom til å bli flere positive prøver. Vi hadde vært samlet hele familien og ble nok smittet samtidig alle sammen. Det som var merkelig, var at vi hadde så forskjellige symptomer, alt fra skikkelig influensa til å bare å være litt hes i stemmen. Svake symptomer som vi da ikke skjønte kunne være korona. Og vi ble syke til forskjellig tid. Det er så rart at et virus kan oppføre seg så forskjellig fra person til person. Selv hadde jeg feber som kom og gikk, og hostet mye. Etter hvert mistet jeg smaks- og luktesans, og et stykke ut i den andre sykdomsuka, fikk jeg smerter i kroppen og ubehag med pusten. Det var som om noen satt oppå brystkassen min og gjorde det vanskelig å trekke inn nok luft.

Vi visste så lite om dette viruset i slutten av februar. Jeg husker at vi så på Supernytt på skolen før vinterferien, og fikk info om dette viruset som spredde seg fra Wuhan og til Europa. Det ble sagt at de regnet med at det ville komme til Norge rundt påske. Jeg beroliget elevene med at bare vi var flinke til å vaske hendene våre, ville dette gå bra.

Da det første tilfellet med koronasmitte i Norge ble bekreftet i nyhetene (en person i Tromsø), hadde jeg allerede smittet de første frostingene. Det skjedde på korøvelse der vi damene hadde møtt opp for å øve inn en ny sang. Vi stod tett i tett en halvsirkel med hendene på skuldrene til hverandre og sang for full hals i nesten en time. Jeg følte meg frisk som en fisk, og hadde ingen anelse om at koronaviruset hadde reist den lange veien fra Nord-Italia og helt hjem til meg, og nå fortsatte reisen sin videre her fra musikkrommet.

Den første tanken til oss alle her hjemme etter sjokket, var å advare andre. Vi måtte være åpne om dette, slik at alle vi hadde møtt kunne ta sine forholdsregler. Allerede den 4. mars, før midnatt, tok vi kontakt med arbeidsgivere og andre og sa at de måtte informere alle om at det var hos oss smitten var. Da jeg selv fikk positivt svar på min egen test sent torsdag kveld, var jeg allerede forberedt på svaret. Jeg kjente på en vanvittig redsel som er helt umulig å beskrive. Jeg hadde vært på sparemøte, korøvelse, hatt foreldresamtaler, vært i barnehagen og hentet barnebarna mine og arrangert tacokveld for gutter 16 og juniorene denne uka før jeg ble syk. Når jeg i tillegg jobber på skole og har rundt 60 nærkontakter hver dag, ble det forferdelig mange som kunne være smittet. På nyhetene kom det nå stadig nye koronanyheter som viste at folk døde som fluer i Spania, Italia og Frankrike. Jeg så for meg et Frostasamfunn der mine nærmeste, og store deler av innbyggerne, ville bli alvorlig syke og dø. Og det var min skyld. Trøsten de første dagene var at det ble hevdet at unger ikke kunne bli smittet og syke. Da barnebarnet mitt på 2,5 år testet positivt noen dager senere, forsvant det halmstrået. Det var et mareritt som jeg ikke klarte å våkne fra, og hver gang jeg trodde det ikke kunne bli verre, ble det verre. Klumpen i magen og kvalmen kom hver gang det tikket inn nye meldinger fra kommunen om nye smittede. Da telefonen fra legen kom med informasjon om at jeg hadde smittet en elev, ble det helsvart. Jeg husker jeg sa at nå hadde jeg hatt min siste arbeidsdag som lærer, det ville bli umulig å fortsette etter dette. Jeg ville aldri klare å gi en elev en klem igjen. Og da mannen min, og senere svigerforeldrene mine, havnet på sykehuset, trodde jeg at jeg aldri ville komme meg opp fra dette mørket.

Jeg hadde en enorm skyldfølelse, selv om jeg vet at jeg ikke kunne gjort noe annerledes. Men det var min skyld at andre ble smittet, at Arne Bye og Frode Revhaug måtte stå på døgnet rundt for å holde kontroll på viruset, og i tillegg stadig stille opp i media for å gi informasjon om siste nytt fra «koronabygda» Frosta. Alle de flotte lokale bedriftene våre som måtte stenge ned, og miste all omsetning som påsketuristene skulle gi dem. Og ungdommene våre som ble uønsket både på Stjørdal og Levanger. Det var egentlig en lettelse da resten av Norge stengte ned den 12. mars, for da var det ikke bare frostingene som måtte holde seg hjemme.

Fordi jeg valgte å være åpen, fikk media raskt tak i navnene våre, og journalister tok kontakt til alle døgnets tider. Noen få var høflige, men de fleste var ute etter å få de største og beste overskriftene og jeg syntes de var svært pågående og til tider frekke. (Her må jeg presisere at dette ikke gjelder journalistene i Frostingen. De har hele tiden vært hensynsfulle.) En journalist ringte og ville at en av oss skulle komme ut på trappa slik at han kunne ta bilde av oss. Da ble jeg litt paranoid. Lå de virkelig i buskene rundt husene våre? Vi så at de parkerte ved postkassestativet, og en dag var det en som stod med drone i gårdsveien vår. Jeg sa nei til alle intervju og jeg sluttet å ta telefonen hvis det ikke var kjent nummer. Da sendte de meldinger eller prøvde å oppnå kontakt på messenger. Det var ikke måte på hvor mange forslag de hadde på vinklinger på både overskrifter og reportasjer. Jeg tenkte på Øystein Sundes sang «Smi mens liket er varmt». En journalist tok kontakt for å få hjelp til å skrive en artikkel om koronaskam. Han mente det helt sikkert godt, men jeg ble provosert. I tillegg til at jeg var syk, livredd og følte skyld, så skulle jeg også føle skam? Dette stygge ordet dukket opp flere steder i media, og jeg begynte å lure på om jeg var unormal som ikke kjente skam. Føler vi skam når vi blir smittet av forkjølelse, influensa eller farang? Nei. Hvorfor skal vi da føle skam når vi blir smittet av et virus som er mye mer smittsomt, og som smitter flere dager før man får de første symptomene? Dette klarer jeg ikke å forstå, og jeg kommer aldri til å skamme meg over at jeg fikk korona. Det synes jeg ingen andre skal heller.

Midt oppi alt det mørke og vonde, var det også noe som var godt. Et bygdesamfunn som virkelig stilte opp og som backet oss hele veien. Meldinger, telefoner, blomster, bakst, middagsmat, bøker, strikketøy, sjokolade og masse annet. Stadig var det noen innom trappa vår og satte igjen noe. Helt ubeskrivelig det også. Legene og Frode Revhaug var også flinke til følge meg opp. Det var så fortjent at Arne og Frode fikk ildsjelprisen. Jeg vil aldri kunne takke frostingene nok for den støtten vi fikk alle sammen, og jeg vet at det var den som gjorde at jeg klarte å komme tilbake i jobb og samfunn igjen etter hvert.

Etter at jeg ble friskmeldt fra korona, slet jeg fortsatt med ettervirkninger. Jeg var tungpustet og ble sliten for den minste ting. Å gå opp det vi på Neset kaller «Samvirkebakken» var som å bestige en fjelltopp. Jeg måtte ta flere pauser før jeg kom meg opp. Kroppen min og pusten spilte ikke på lag med meg. I tillegg slet jeg med sosial angst. Jeg grudde meg til å møte folk igjen og komme ut i et samfunn som var ganske annerledes enn i starten av mars. Nå var det håndsprit og avstandsplakater overalt, og jeg visste ikke helt hvordan andre ville reagere når de møtte meg. Jeg hadde laget meg faste mål for hver dag og hver uke, og da jeg kom til målet: «Du skal på en butikk og handle», var jeg ganske skjelven. Det siste målet mitt var å være tilbake i full jobb igjen før sommerferien. Det klarte jeg.

Vanligvis når du blir smittet av et virus, er du syk i en liten periode, og så blir du helt frisk igjen. Koronaviruset oppfører seg helt annerledes. Jeg følte meg ikke helt frisk igjen før vi var kommet et godt stykke ut i august. Da kunne jeg endelig puste normalt igjen. Jeg vet at mange av dem som har blitt smittet fortsatt strever med flere ettervirkninger. Mannen min har f.eks ikke fått tilbake luktesansen sin enda. I media får vi ofte inntrykk av at dette er et virus som rammer gamle og syke hardest, men det er viktig at alle er klar over at det ikke alltid er sånn. Det rammer så veldig tilfeldig, og ungdommer med god helse kan også bli svært syke og slite med ettervirkninger. Så selv om vi begynner å bli lei av alle smitteverntiltakene er det viktig å stå løpet ut og bite tennene sammen den siste biten også. Jeg synes ekstra synd på ungdommene våre som har måttet forsake så mye. Det er jo i ungdomsårene vi får opplevelser vi skal mimre over resten av livet. I mars i fjor satt en ung gutt på en hybel på Levanger og feiret 18 årsdagen sin helt alene fordi han hadde vært i sammen med en av oss og måtte i karantene. Nå håper jeg virkelig at vi går mot en vår og sommer der han og alle andre skal få lov til å utfolde seg igjen. Dette annerledesåret har vært så tøft for så mange.

Dette er min historie. Rundt omkring i Norge sitter det mange med lignende, og verre, historier. Ikke alle har møtt støtte og raushet fra samfunnet rundt seg slik som familien min og meg. Vi er heldige som bor her på flotte Frosta.