– Hun streifet rundt, i skog, åker og fjære, ble kjent med naboer og hyttesvensker, hun fanget mus og fugler, og sørget for at ingen hunder, unntatt husets egen, hadde tilgang til hjemmet, skriver Ingebjørg Vestrum om katten Sjoffa. (Illustrasjonsbilde)

Katten Sjoffa og hennes liv og virke

Det handler om katter for tida. Katter med halsbånd, hjemløse katter, og katter som spiser fugler. Men de aller fleste kattene er helt vanlige huskatter, som Sjoffa.

Hun ble født i Åsen i 1964, og kom til Stjørdal som barn. Der ble hun døpt Lussi, men ble aldri kalt annet enn Sjoffa. Hun ble stor nesten med det samme, hun vokste opp sammen med en liten hund, og så vel behovet for å hamle opp når det gjaldt størrelse.

Dette var på den tida jeg var blitt stor og begynte å flytte hjemmefra. Og selv om Sjoffa var min, ble hun oppdratt av mine foreldre og min bror. Hun streifet rundt, i skog, åker og fjære, ble kjent med naboer og hyttesvensker, hun fanget mus og fugler, og sørget for at ingen hunder, unntatt husets egen, hadde tilgang til hjemmet. Hun fikk et kull med unger hver vår, alle ungene gikk til selverklærte katteelskere. Dette var den tida at katter var hunn eller hann, og ikke jenter eller gutter. Hun fikk alltid beholde minst én unge så lenge at hun ikke gadd sette i gang et nytt ungekull samme år. Ved én anledning flyttet hun ungene sine, da det strømmet på med interesserte besøkende. En og en unge, gjennom kjellervinduet, oppover veien til naboen, inn på låven, opp en stige til ei trygg og skjermet høysåte. Tre unger. Det tok formiddagen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da den lille hunden døde, gikk hun inn i et sorgtraume som varte i flere uker. Å oppleve en katt som går rundt i huset og leter i alle kriker og kroker, mens hun utstøter uhyggelige strupelyder, var en påkjenning for oss alle.

Det meste går over, og hun kom tilbake til normalen. En ivrig musefanger var hun, og kom alltid inn til min mor for å vise fram fangsten. Da fikk hun en sardin som belønning. «I dag har Sjoffa fanga fire mus,» fortalte hun en dag. Min unge bror, som nå var blitt gymnasiast, fulgte etter, og så at hun hentet den samme musa, som mor hadde slengt opp i skogkanten. Ei mus, fire sardiner.

Mine foreldre skulle flytte. Sjoffa var blitt 8 år. Var hun flyttbar, eller for gammel? Jeg var hjemvendt etter endte studier, og tok på meg å flytte henne, fra Stjørdal til Ekne. Vi kjørte i min nyinnkjøpte gamle Folkevogn, og hun klaget uavbrutt, helt til Ronglan. Da vi svingte av fra E6, tidde hun bom stille og sovnet mens Bobla rullet utover til Ekne på hullet og svinget grusvei.

På Ekne ble hun som ung igjen. Hun tok omgivelsene i bruk, skog, beitemark, fjære og fjøs ble hennes. Hun krevde ikke lenger sardiner for å fange mus, og småfuglene fikk være i fred. Hun var tross alt blitt en eldre dame.

Den sommeren hun fylte 14 år, ble hun borte.

August kom, og det ble holdt sanitetsmøte lenger uti bygda. En katt kom inn og spankulerte forbi kvinneleggene. «Men det er jo Sjoffa!» sa en nabo. Den gamle katten hadde bodd hos en familie fra byen hele sommeren. Der hadde hun egen lenestol på verandaen, under tak, og hun ble servert fersk sei fra sjøen hver dag. Nå var ferien over, og hun dro hjem igjen. Men hver fredag utover høsten ble hun borte, og når byfamilien kom til sommerstedet sitt, satt hun på trappa og ventet.

På senhøsten var energien borte. Hun la seg under ovnen, så på oss med et blikk vi ikke kjente igjen. Verken sei eller sardiner ble rørt. Et katteliv var fullendt, etter fjorten og et halvt år med lek, spenning, jakt og utallige kosestunder. Vi takket for gledene og strøk den mjuke pelsen for aller siste gang.