Frostakameraten som stakk av med miss Frosta fra Åsen
Jan Hollås var bare guttungen da han kom til Asklund Østre sammen med sine søsken og mor Malmfrid, enke fra Ogndal som giftet seg med Bjørnar Asklund. Et av de sterkeste båndene Jan har til Frosta i dag, er det han har knyttet til mange kunder fra Frosta opp gjennom årene.
Jan fra Frosta og kona Aida fra Åsen har bodd på Ranheim i mange år, men de har beholdt barndomshjemmet til Aida, født Eggen, i Hopla. Dit drar de ofte, og der inviterer de på kaffe når Frostingen kommer for å ta en prat med Jan, som nærmer seg 80, men fortsatt er i full sving på verkstedet i Trondheim.- Da jeg vokste opp drømte jeg om å komme meg ut og se verden. Sammen med kompis Morten Rygh fra Nordbygda bestemte vi oss for å dra til sjøs, og i september 1952 dro vi. Da var vi 15 år gamle.Far til Morten, Kyrre, kjørte drosje og var mulig å nå på telefon. Derfor var det Morten som var kontaktperson.- Klokka 2 om natta fikk jeg beskjed av Morten: - I morgen drar vi. Ryggsekken var ferdig pakket, jeg sa «ha det» til mor, og så bar det avgårde til Trondheim for å mønstre på.Jan husker godt at tankbåten som skulle bli deres hjem de neste 14 månedene het Ringerd og tilhørte rederiet til Olav Ringdal, Oslo.- Vi reiste hjem samtidig også. Etter å ha mønstret av i Napoli og vært der i tre døgn.Jan jobbet i messa på denne første turen, men det ble en tur til, uten Morten denne gangen. Det var igjen på en tankbåt, men i stedet for messa var det maskinrommet som var arbeidsplassen. Turen varte i litt over et år, og Jan fikk sett seg om, spesielt i Vest-Afrika og Mellom-Amerika. Så var det Napoli og hjem igjen, og da var sjømannslivet over, etter to og et halvt år sammenlagt.Motordur og kirkeklokkerHelt ferdig med båt var ikke Jan, men først ble det en periode på land. Han kom tilbake til Frosta, hadde fått smaken på mekanikk og jobbet ei stund hos entreprenør Kristian Alstad før han igjen satte sjøbein, denne gangen som fyrbøter på Frosta-båten som het Frosta.- Frosta var opprinnelig dampbåt, og fyrbøteren ble gjerne kalt «sotengel», naturlig nok. Men det ble etter hvert lagt om til oljefyring i disse båtene. En interessant jobb.Så var det tid for militærtjenesten, og den skulle vare i 16 måneder. Først i feltartilleriet i Fredrikstad, deretter på Haslemoen i Våler.Men før han dro i militæret måtte det tas et stort skritt. Jan var nemlig blitt kjæreste med Aida, ei snerten Åsen-jente som til og med var blitt valgt til Miss Frosta. Henne skulle han ha, så da var det like greit å gifte seg før han dro. De ble viet i Frosta kirke, han var 19, hun 18.For fullt inn i mekanikkenFra slutten av 50-tallet til begynnelsen av 70-tallet jobbet Jan for Sylinderservice i Trondheim, et firma som hadde spesialisert seg på hydraulikk. Enda mer hydraulikk ble det da han i 1973 fikk et agentur for Oslo-bedriften N.A. Eie, firma grunnlagt i 1883 som arbeidet innen et vidt felt. På bedriftens gamle brevpapir står det «Rekvisita for Træsliberier, Cellulose-, Pap-&Papirfabriker».Jan skaffet seg lokaler og maskiner, han hadde tilegnet seg så mye kunnskap og erfaring at han så lyst på å starte sin egen filial.Dermed kunne han bygge seg opp et mekanisk verksted med dreiebenker og freser, et lager fylt med franske hydrauliske sylindere i alle størrelser, fra knøttsmå til enorme. Her, i konstant lukt av olje, har Jan fått bruk for kunnskapen sin både til å reparere og være kreativ. For eksempel laget han på 90-tallet en prototype av ei brannbøtte for helikopter, utviklet i samarbeid med Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern.- Jeg bygde den på Nyhavna, og den funket! Det var noe helt nytt da, men i dag er konseptet helt sikkert videreutviklet.Det er blitt mange oppdrag opp gjennom årene, også mange rare oppdrag. For eksempel fra en kunstner som bestilte hydraulikk til en kunstutstilling. Tanken var at en Volkswagen skulle stilles ut mens den ble presset sammen under kontinuerlig trykk. Det skulle ta nøyaktig 7 dager. Og det gjorde det.- Så er det mange med gamle traktorer og maskiner som ikke vet hva de skal gjøre når noe går i stykker. Da kommer de til meg på Nyhavna. Ofte får jeg hilsen og takk på facebook etterpå. De vet ikke hva de skal gjøre når jeg slutter, sier de. Hu Aida kaille mæ Reodor Felgen. Jeg kaller henne «limet i familien», for uten hennes innsats, hadde ikke jeg kunnet brukt så mye tid på mine interesser.For ikke å miste jobbenDa det gamle familieforetaket N.A.Eie gikk konkurs, bestemte Jan seg for å satse. Han hadde egne lokaler og maskiner, men var redd for å miste arbeid dersom han ikke lenger hadde noen å ta deler fra. Så han ga bud på firmaet, med alt som var på lager, og fikk kjøpt agentur og lager av Bergen Bank.- Da jeg varslet at jeg var interessert, kom det to karer fra Oslo for å se på lokalene. De trodde først at det bare var tull, men etter å ha sett seg om, oppfordret de meg til å by. Så sendte jeg inn et bud da, og en halv time senere kom beskjeden: «Tilbudet er akseptert. God ferie!»-Ja, han var redd for å miste jobben da firmaet i Oslo gikk konkurs. Men det ble arbeid, mer enn noen gang, skyter Aida inn.- Ja, jeg har alltid holdt på, kommer det fra Jan, og det har Aida også. Hver onsdag vasker hun på verkstedet og butikken, det har hun gjort i alle år.Kunder fra hele landetKundene kommer fra hele landet, og oppdragene er svært varierte. Det kan være å bygge kraner til fiskebåter. Eller levere sylindere til landbruket, blant annet til Frosta. Jan får ordrer fra industribedrifter av alle slag, fra fabrikker og verksted.- Ja, spennet er stort. Ofte kan det være spørsmål om å koble sammen deler, for eksempel til et pumpeagregat, men det kan like gjerne være om å lage nye deler. De fleste kundene mine på Frosta driver med landbruk. Jeg har arbeidet for Myraunet mekaniske verksted. Johannes Vinge bruker mine tjenester, det kan være til kobling av slanger eller deler. Jeg synes det er trivelig å ha kontakt med Frosta og frostinger.- Du er blitt 79, du har ikke tenkt å pensjonere deg?-Nei, jeg har ikke tenkt på det. Ikke så lenge jeg er i form.Lå i ei skoeskeDa Jan Hollås ble født i 1937, var det to måneder før termin.- Det er blitt meg fortalt at jeg lå i ei skoeske med bomull i stekeovnen og at jeg fikk sukkervann hver halve time. Mor mi hadde to små fra før, men det gikk da bra.-Han spiser et eple hver dag, og i helgene er det havregrøt til frokost, forteller Aida, det er kanskje en bra kombinasjon.Han sluttet å røyke da han var 35, kan Jan fortelle, og at han har vært i utrolig god form, kan fartstida på fotballbanen fortelle noe om. Han var aktiv på banen til han var 75. Da var de tre generasjoner; oldboy Jan, sønn og barnebarn, som spilte på Ranheim. Men når vi først snakker om fotball, så går det ikke an å la være å snakke om Frostakameratene.På nivå med NesetJan Hollås spilte sin første kamp for Frostakameratene på banen i Skogbrynet mot Stjørdals Blink.- Jeg mener Frostakameratene i perioden 1947 til 1953 var på nivå med Neset.Det er ikke så mange i dag som vet hvem Frostakameratene var. Jan kan fortelle at i Småland bodde det en kar, Magnar Sjøli, som var primus motor for Idrettsforeningen Frostakameratene.-Han var den første som fikk en bulldozer til Frosta. Den ble fraktet fra Trondheim og brukt til å planere et område ikke så langt fra huset til Trygve Buberg. Det var Sjøli som mente navnet på banen burde være Skogbrynet.Frostakameratene dro utabygds og spilte seriekamper mot mange lag; Sverre, Skogn, Nessegutten og flere. Men da Magnar Sjøli flyttet, kollapset alt, det ble slutten for Frostakameratene.-Det kom lag fra Sverige for å spille kamper i Skogbrynet, fra Trondheim og. Til og med Rosenborg!BildillaAt mekanikk og fotball har vært to store interesser i Jans liv, er udiskutabelt. Men en tredje interesse har vært minst like stor; bil! Og spesielt lidenskapen for Ford Super DeLuxe Sedan Coupé 1947-modell. Da Jan og Aida ble kjærester, var han på frierferd i sin flotte Ford Coupé. Bilen hadde han kjøpt for pengene han hadde tjent til sjøs, det var en drøm som gikk i oppfyllelse. Dessverre måtte han selge bilen for å lage bryllup, og han lyktes aldri i å få kjøpt den tilbake. En annen drøm Jan fortsatt bar på, var den å få tak i maken bil. Noe som ikke var en selvfølge, det ble ikke laget mer enn 10 000 eksemplarer av akkurat denne modellen.En amcarentusiast fra Hommelvik leste på begynnelsen av 2000-tallet om Jan og drømmen hans, og for å gjøre en lang historie kort, så kunne han bidra til at Jan fikk kjøpt en nyrestaurert bil i Amerika. Den hadde til og med samme fargenyanse. Etter å ha stått i en låve i 15 år, var den blitt pusset opp av eieren, som fant ut at han ikke kom til å bruke den likevel og like gjerne kunne selge den. Dermed kom 1947-modellen til nytt hjem på Ranheim, og nøyaktig 50 år etter frierferden, i 2005, kunne Jan igjen ta med Aida på tur i drømmebilen. Samme år, på AMCAR’s 30-årsjubileum, fikk bilen premie for beste originale bil fra før 1950.
