Fra Mære landbruksskole til Oj! Trøndersk Mat og Drikke AS, vi landbruksorganisasjoner og landbruksrelaterte bedrifter er det enighet om at alle i alle trenger bøndene. Foto: May-Jorunn Barlien

Hva skal vi andre gjøre når bøndene slutter?

Et sosialdemokrati er aldri sterkere enn sitt svakeste ledd. Nå presser vi bøndene inn i et hjørne med beskjed om å være sin egen lykkes smed, når det i virkeligheten er alle vi andre som skor oss på deres bekostning. Det skriver et bredt spekter av landbruksorganisasjoner og andre krefter tilknyttet landbruket i denne kronikken.

Arbeidsliv

Innsendt Denne artikkelen er ikke skrevet av en journalist i Agderposten, og er derfor ikke fri og uavhengig journalistikk. Artikkelen er laget av en ekstern bidragsyter. Vi har funnet innholdet interessant for våre lesere, og publiserer det derfor redigert og tilrettelagt av redaksjonen. Det betales ikke honorar for slike artikler.

Publisert: 08.05.2021 19:45 Sist oppdatert: 10.05.2021 12:02

Det er kanskje lett å glemme primærproduksjonens betydning i en travel hverdag. La oss oppsummere kort og brutalt: Bøndenes rolle sikrer en samfunnskritisk velferdstjeneste som dekker bordet for alle oss andre, slik at vi kan forfølge våre personlige interesser og ambisjoner. Mat i butikk gir oss tid og overskudd til andre formål.

Og uansett om du er lege, lærer, forsker, megler eller renholdsarbeider, så er du menneske i bunn. Og mennesker trenger mat. Og maten, den er det bonden som lager for deg – uansett diskusjoner om hva og hvor mye vi skal spise, uansett hvor den produseres, uansett hvordan vi vrir og vender på det.

Derfra må vi begynne å trekke parallellene.

For dersom vi bygger en mur rundt byen ville innbyggerne sulte. Og bare så det åpenbare ikke glipper – ja, vi eksisterer i gjensidig avhengighet. Men samspillet fungerer bare dersom fortjenesten er grunnleggende rettferdig. Timer og investering inn må gjenspeiles i rettferdig utbytte. Og det er dette vi nå er vitne til: ei grasrot som signaliserer at næringa er farlig nær stupet, selveste matproduksjonen er ikke levedyktig.

Også et sprang videre: til alle bedriftene, studiene, forskningen og innovasjonen som direkte eller indirekte skaper jobber, vekst og utvikling basert på, og i samarbeid med, primærnæringa. Enten man er leder for direktorat, forsker innen robotisering, saksbehandler i offentlig forvaltning, rådgiver innen husdyr- og plantevitenskap, grossist, ansatt i matvarebutikk, fagansvarlig i samvirke, eller yrkesfaglig arbeider et sted mellom jord og bord – hvilke jobber skal vi ha etter hvert som bøndene faller fra?

Og for å gjøre det enda mer kompleks: hvordan skal vi rekruttere til bio- og sirkulærøkonomiens mye omtalte rolle i det grønne skiftet, dersom grunnlaget for både mat, næring og utvikling forsvinner? I en verden hvor kunnskap omtales som den nye valutaen, hvordan skal Norge bli ledende på grønn kompetanse uten en av sine viktigste samarbeidspartnere? Glemmer vi at bonden har en nøkkelrolle i forvaltning av våre felles naturressurser?

Grønn næring er og blir så mangt. Framtida spår om alger, tanglopper, trefiber og melormer i dyrefôr, og det anvendes hydroponi, droner og roboter i den grønne teknologien. Samarbeid skal sørge for treffsikre og målbare miljøtiltak for matjord og planter. Lista skal heves ytterligere for dyras helse og velferd i produksjon. Og sist, men ikke minst, matproduksjonen skal videreutvikles i et klimavennlig bærekraftperspektiv med hensyn til sosiale, økonomiske og miljømessige faktorer, i tråd med mulighetsrommet som virkemidlene gir oss.

Jordbruksavtalen er nettopp et slikt virkemiddel. Jordbruksavtalen muliggjør produksjon av mat i hele landet, men det skaper også grunnlag for forskningsmiljøer, distriktsbaserte næringer, kokkelering med lokalmat i Oslogryta, og Instagramvennlige naturbilder for alle som vil på ferie til Trolltunga og Lofoten.

På godt norsk er jordbruksforhandlingene en lønnsforhandling som alle andre. Vil lærere eller helsepersonell akseptere å falle bak andre samfunnsgrupper i lønn, enten det er kroner eller prosent? Nei? Hvorfor skulle de det? Så hvorfor skal bonden? Og som om det ikke var argument nok, er det ikke også sånn at bonden utfører den mest livsnødvendige jobben av alle?

Til folk og folkevalgte i hele landet ønsker vi å meddele følgende: Akademia trenger bøndene. Servicenæringa trenger bøndene. Helse og utdanning trenger bøndene. Transport, infrastruktur og byggebransjen trenger bøndene. VI TRENGER BØNDENE.

Det er lite som har så høy overlevelsesverdi som mat. Derfor er ikke denne kampen bøndenes, den er vår. Den er for samfunnet vårt, og hvordan vi ønsker å strukturere våre verdier i system, slik at velferdsfordelingen kommer flest mulig til gode. Det starter med grasrota, og grasrota er vi!