– En rettssak alene definerer ikke hele virkeligheten

– Du vet selv hva du har opplevd, sier prosjektleder for Frostaprosjektet: Best sammen! - Tor Erik Rønne.

Tirsdag kom tiltalen mot den tidligere kommuneoverlegen på Frosta, og det nærmer seg nå en rettsbehandling der estimert oppstart er 5. november. Prosjektleder for folkehelse Tor Erik Rønne sier til Frostingen at fokuset i en rettssak vil være på kald juss, ikke etikk og moral, og vil dermed ikke gjenspeile den utsattes verdi eller gi tilstrekkelig omtanke for den utsattes krevende situasjon.

– I en rettssak fremlegges og vurderes bevis for eventuelle lovbrudd, som ikke er foreldet og som påtalemyndigheten ønsker å ta ut tiltale med krav om straff for. Beviskravene i norsk strafferett er høye, og strafferammene er relativt lave. En rettssak og en dom alene definerer derfor ikke nødvendigvis fullt ut hva du vet er virkeligheten, uansett hvilket utfall en dom har. Helt generelt kan man derfor si at en eventuell dom med ileggelse av straff og eventuell økonomisk erstatning, sjeldent fullt ut vil gjenspeile den utsattes verdi eller graden av smerte, lidelse og skader en har blitt påført. Utsatte som får sin sak henlagt på grunn av foreldelse kan ofte kjenne på ulike vonde følelser knyttet til denne problemstillingen, sier Rønne og legger til:

– Straffen er mer et uttrykk for samfunnets behov for å plassere ansvaret der det skal være, og beskytte seg mot personer som har farlig og skadelig adferd, og et uttrykk for hvor mye ubehag og frihetsberøvelse samfunnet ønsker å ilegge den skyldige, gjerne for å virke preventivt mot mer av slik adferd.

– Folk er forskjellige og har ulike behov

Rønne understreker at om du har opplevd at din sak er henlagt på grunn av foreldelse eller andre årsaker, er det viktig å forstå at dette ikke er et uttrykk for at du som person er mindre viktig, eller at man ikke bryr seg om det som har skjedd deg.

– Det gjør vi. Vi tar deg på alvor og vil bidra til at du og alle andre som har belastninger knyttet til disse sakene finner sin vei gjennom dette, uten at de vonde erfaringene får definere for mye av livet.

– Samtidig som vi er bevisste på å ta overgrep på stort alvor, vet vi også at dette ikke er ensbetydende med at alle som har opplevd noe vondt automatisk skal sykeliggjøres for en lang periode. Folk er forskjellige, og har ulike behov. Noen vil kunne ha behov for profesjonell helsehjelp. Da er det viktig at man får det. Andre vil kunne finne tilbake til en form for normaltilstand, med god omsorg og støtte fra sitt nettverk og sitt nærmiljø eller andre former for støtte og veiledningssamtaler. Vi skal finne en måte å håndtere, bearbeide og leve med disse erfaringene. Prosessen tar ulik tid for ulike mennesker, men det bør være et klart mål at flest mulig klarer å fungere mest mulig normalt i hverdagen så raskt som mulig. Ingen skal sitte ufrivillig alene med vonde tanker og følelser. Hjelp oss å hjelpe alle som trenger det, oppfordrer han.

Oppfordrer til å ta vare på hverandre

Prosjektlederen sier at det er mye god helse og glede i å være i aktivitet og å være en del av et fellesskap på jobb og på fritiden. Han understreker viktigheten av å delta i noe meningsfylt der man føler at man får brukt sine ressurser. Han oppfordrer Frosta-samfunnet til å ta vare på hverandre og bidra til å inkludere alle, også de som ikke har store familie- og vennenettverk. Han oppfordrer også engasjerte ildsjeler, lag, foreninger og næringsaktører, som har et ønske om å bidra om å ta kontakt med han, slik at man sammen kan se på muligheten til å gjøre gode tanker til god handling, som en del av en utvidet pakke med ivaretakende, hyggelige og styrkende aktiviteter, utover offentlige tjenester.

– Når krisa berører alle blir det svært viktig å finne en god måte å håndtere dette også i jobbhverdagen. Her er det to ulike hensyn som begge må ivaretas, med klok organisering og ledelse. På den ene side kan det være medarbeidere som innimellom kjenner på et sterkt behov for å ta en liten «time-out», eller snakke om sine tanker og følelser. Disse bør da gis mulighet til det i skjermet miljø med leder, tillitsvalgt eller annen person de ønsker å snakke med. Samtidig kan det være andre medarbeidere som også er berørt, men som ikke ønsker å bli emosjonelt aktivert av at tematikken stadig dukker opp som prat i korridorer og på pauserom. Disse bør få mulighet til å gå på jobb og ha en best mulig hverdag, uten at de til stadighet fanges inn i spontane samtaler om alt som er vanskelig relatert til overgrepene og rettssaken. Denne balansegangen er håndterbar og vi skal kunne ta godt vare på alle.