2006-varslerne: - Det opplevdes som et like stort overgrep å ikke bli trodd

I 2006 meldte tre unge jenter kommuneoverlegen til helsetilsynet etter ubehagelige opplevelser på legekontoret. Dette er deres historie.

To av dem tok kontakt med gynekologisk avdeling ved Sykehuset Levanger. Som følge av henvendelser til sykehuset sender avdelingslegen en bekymringsmelding angående Frosta-legen på vegne av tre kvinner. Samtidig sender de tre Frostingen har snakket med et varsel til helsetilsynet. Dette skjedde i februar 2006.

Det skal ta ett år før de får svar på varselet, der Statens helsetilsyn konkluderer med å gi legen en advarsel.

– Det var ingen som snakket med noen av oss etter vi leverte varselet. Det har helsetilsynet innrømt også. Det var ikke vanlig praksis den gangen, sier de.

– De trodde ikke på oss, ikke da. Det kjenner jeg mye på, og det er det jeg synes er det verste. Jeg får vondt av de unge jentene som nå er berørt, med tanke på at det kunne blitt stoppet, sier en av varslerne.

Kjente på skam og ubehag

De forteller at de kjente på mye skam i ettertid og at de angret på at de sendte varselet. Det ble snakket om det på bygda - at noen jenter hadde anmeldt den populære legen på Frosta. Ingen av de tre snakket om det etterpå eller erkjente at det var de som hadde varslet.

– Det opplevdes jo som et like stort overgrep å ikke bli trodd. En ting var det som skjedde på legekontoret og sjokket over at en du tror bare ønsker å hjelpe deg kan gjøre noe sånt, og så opplever vi at ingen tror oss. Jeg følte at legestanden og de som var voksne på kommunehuset rottet seg sammen om at dette skulle det ikke snakkes om. Det var ubehagelig og jeg følte meg så dum, sier ei av de tre.

– Legestanden var altfor sterk, og vi var tre drittunger som meldte legen på Frosta, vi måtte være gale som gjorde det. Den følelsen har jeg hatt med meg hele tiden, legger ei av dem til.

Det forundrer dem at helsetilsynet ikke reagerte selv om legen innrømmet bruk av kamera i sitt motsvar, der det ble forsvart med at bildet ble tatt for at pasienten selv var interessert.

Les svarene fra helsetilsynet, Frosta kommune og legens advokat lenger ned i saken.

– Meldte på det som var minst flaut

Varselet den gangen ble verken nevnt i media eller tatt videre til politiet.

– Hadde vi visst det vi vet i dag så hadde det ikke gått til helsetilsynet, for nå blir alt vi har skrevet blottlagt og havner i media. Selv om personalia er sladdet så er det ubehagelig at slike intime detaljer brettes ut. Hadde vi gått til politiet så har de litt andre beskyttelser rundt informasjonen. Men det visste vi ikke da. Om de hadde blitt involvert hadde vi kanskje hatt en annen type sak. Vi hadde i alle fall blitt snakket med. Det kjennes sårt at vi aldri fikk muligheten til å forklare oss om hva som hadde skjedd.

Damene som nå er i 40-årene var ikke i samme omgangskrets, men fikk helt tilfeldig høre om hverandre. De ble rådet til å varsle sammen om det føltes tryggere for dem. Dermed omhandlet ikke skrivet detaljer fra hver enkelts opplevelse.

– Vi meldte på det som var minst flaut, for vi visste jo at vi kom til å møte på han senere. I ettertid kom det ikke noen reaksjon fra han, så vi trodde at han ikke visste at det var vi som hadde varslet.

Alle tre byttet fastlege etter hendelsene.

– Jeg tenkte at hit skal jeg aldri tilbake, og ungene mine skal aldri hit. Det har jeg holdt på. Jeg føler at jeg reddet mine nærmeste, men når jeg ser omfanget nå så får jeg vondt. Jeg har ikke tenkt på å advare andre mot å dra dit. Jeg vet jeg ikke kan ta ansvar for alle, men man kjenner jo på det når man ser hvor det har endt opp, sier ei av dem.

– Jeg skal stå opp for disse damene her

Da saken blusset opp sommeren 2022 tok to av dem kontakt med kommunedirektøren og fikk tilgang på dokumentene fra den gangen. De forteller at de fikk sjokk da de fant ut at legen hele tiden har visst hvem som sto bak varselet, i tillegg til at det dukket opp navn på flere personer i kommunen som visste, og som uttalte seg om saken den gangen.

– Da kom mye av det jeg har fortrengt tilbake. Jeg lå på sofaen i tre dager etterpå, det var jævlig, sier ei av damene.

Hvordan reagerte dere da saken begynte å blusse opp igjen?

– I starten var det mange av de samme uttalelsene som jeg kjente igjen fra 2006, der mange ikke trodde på det som kom frem i media. Da ble jeg i skikkelig kampmodus og tenkte; faen heller, jeg skal stå opp for disse damene her, for dette stemmer.

Så begynte ballen å rulle, det kom stadig nye medieoppslag, antall varslere økte fra uke til uke og historiene om hva som hadde foregått på legekontoret kom frem i lyset.

– Det var ingen overraskelser. Det var som å lese sin egen historie. Jeg har ikke snakket om det som skjedde, men der sto det. Jeg kjente igjen alt som kom frem.

Ei forteller at hun reagerte med sinne.

– Jeg ble så sint. En ting var på han, men jeg var og er så sint på helsetilsynet og kommunen. Tankene mine havner ofte tilbake på at ingen gjorde noe den gangen, og at det ikke ble stoppet. Jeg jobber mye med meg selv for å minne meg selv på at de som jobbet i kommunen i 2006 ikke er der lenger.

Alle tre mener at de som er ansatt i Frosta kommune i dag har gjort en god jobb i forbindelse med saken og har gjort det de kan. Men skuffelsen over å ikke ha blitt trodd sitter fortsatt dypt.

– Som da de gikk ut med «Vi tror dere». Det er sårt, for de trodde ikke oss. Det er det som gjør at vi fortsatt er sinte. Og at de som var involvert den gangen fortsatt ikke har tatt kontakt.

De forteller at da tiltalen kom forrige tirsdag og sakene deres fortsatt var med, kom tårene.

– Nå er vi faktisk trodd.

– Det er ikke enkelt å manne seg opp og si ifra

Det skulle gå 18 år fra de varslet til de fikk den endelige bekreftelsen. Nå venter en lang rettssak og en eventuell dom før damene kan starte prosessen med veien videre fra en sak som har preget dem over så mange år.

– Jeg tror fortsatt at han ikke blir dømt. Jeg har ikke noen tro på systemet etter det som skjedde med oss. Følelsen av at man ikke kommer til å bli trodd sitter der fortsatt, sier ei av dem.

Selv om tanken på en rettssak, alt medieoppstyr og deres opplevelser som har skapt mistillit til systemet skaper ubehag for de tre damene, er de forberedt på å stå rakrygget i retten med sin historie.

– Når jeg tenker på det så hender det at jeg angrer meg for at jeg meldte, samtidig som jeg tenker at jeg må være med og stå i dette for å hjelpe de som er blitt berørt i ettertid, sier ei av dem, og legger til:

– Det som er bra med at media finnes og skriver om saken er at det blir snakket om og flere skjønner at det foregår ting som ikke er greit.

De håper at ved å stille opp i rettssaken og ved å være åpne om sin historie, kan det redde noen andre som blir utsatt for lignende opplevelser og bidra til at noe slikt ikke skjer igjen. Og de sier at de føler med de som har fått sakene sine henlagt eller som har andre historier som ikke betegnes som alvorlige nok til å bli tatt med i selve rettssaken.

De tre forteller at de fortsatt sliter med traumer i form av tanker, drømmer og reaksjoner. Nå håper de på en form for rettferdighet for dem og alle andre berørte. De sier at selv om det var ubehagelig da nyheten om at det var filmet på legekontoret kom, er de glade for at det er sikret så sterke bevis i saken.

– Samtidig så skulle det gått an å få til en sak uten det også, for vi snakker sant. Det er ingen som varsler om noe sånt på tull. Det er ikke enkelt å manne seg opp for å si ifra, sier de tre 2006-varslerne og legger til:

– Vi forlanger ingen oppreisning. Det eneste vi kunne tenkt oss er et unnskyld fra Statens helsetilsyn og Frosta kommune.