Ingebjørg Vestrum deler tanker. Foto: Ingebjørg Vestrum

Tanker om å ha noen å fortelle til

Alltid har jeg fortalt om det jeg har opplevd. Jeg fortalte til mor. Så ble det venninnene. I årevis hadde jeg også brevvenninner, et par har faktisk fulgt meg hele livet. Jeg har skrevet og fortalt dem om mine opplevelser og tanker. Jeg skrev til venninner som hadde flytta. Så ble det kjærester. Lange, gode samtaler, med utgangspunkt i opplevelser.

Det har vært mye å fortelle. Seire og nederlag, bekymringer og gleder. Orkaner, skilsmisser. Katter som døde.

Koronatiden oppsluker oss. Og jeg kan ikke fortelle om det til noen. For alle vet! Alle er med! Aldri før har noe omfattet oss alle. Uansett politikk, religion, hudfarge, kjønn, nasjonalitet. Samtalene mellom menneskene (på avstand!) er blitt annerledes. Hvordan går det? Er dere friske? Kan dere gå ut? Noen som handler for dere? Kom de seg hjem i tide, studentene i familien?

Sola er viktigere enn noen gang. Vi besøker hverandre bare når sola skinner, så vi kan være ute. Påska var et sorgens kapittel, regn og vind isolerte oss. Vi hørte mye om de stakkars hytteeierne sør i landet. De snakket høyt og sint.

Mindre hørte vi om Indias befolkning. De fikk portforbud. Hvordan praktisere det når man ikke har port? Altså et hjem? Noen bor i pappesker. Vi skjønte mer av forskjellene i verden, ikke minst forskjellen på menneskers måte å takle det på, når noen over oss gir meningsløse beskjeder. Altså – det virket meningsløst for et par måneder siden. Nå er det selvfølgelig, og vi frostinger er for veteraner å regne, fordi vi startet så tidlig, og fikk landets beste krisestab som bestemte over oss.

Når hadde jeg trodd at ukas høydepunkt skulle bli å dra på butikken? Etter fem døgn med bare telefonisk kontakt med medmennesker, var det tid for handel. Jeg fikk nesten ikke sove kvelden før. Jeg skulle på butikken! Det var som julaften. Der inne i butikklokalet var det så stille. Håndsprit og klistermerker. Vent her. Hold avstand. Vi smilte til hverandre, skyndte oss mellom hyllene, torde ikke legge tilbake en altfor myk tomat. Kjøpte bare kjente varer, å ta en vare ut av hylla for å lese på etiketten virket uhørt. Etter rundene mellom reolene, var det kassen. Der satt en smilende person som sa hei og oppførte seg aldeles normalt, enda alt var unormalt. Så var butikkbesøket ferdig, og det var slutt på det sosiale for den dagen. Kjøre hjem, rydde varer. Bake ei kake? Det kommer jo ingen på besøk.

Ringe til noen og fortelle om dagene mine? Det blir en kort samtale. Alle vet. Det er ingenting å fortelle.

Men det rører på seg! Skolen har fått liv, barnehagene likeså. Hytter og spikertelt fylles. Grupper med yrkesforbud er tilbake. Frisørene – hurra!

Det beste av alt – det er vår. Mai måned betyr flere dager å oppholde seg ute, og treffe venner og familie og likevel holde avstand. For det skal visst være sånn nå framover. I år. Jeg skulle jammen like å fortelle om alt dette, til noen som ville gjøre store øyne og bli overrasket, ja, aldeles sjokkert. Men de vet det alle sammen.