Sprikende sjøørretforvaltning

Våren er høytid for sjøørretfiske, et stangfiske som ofte drives hele året – helt gratis uten fiskekort. En sprikende forvaltning kan ødelegge dette populære folkefisket. Strengere fiskeregler, maksimumsmål, helhetlig forvaltning og oppsyn på sjøen trengs.

Det står dårlig til med sjøørreten, ifølge en statusrapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning. Bare 20 % av 430 bestander fra våre største vassdrag lever i god eller svært god tilstand. Verst er strekningen Trøndelag – Vestlandet, der oppdrettsnæringa er mest utbredt. Nasjonalt er lakselus den største trusselen for sjøørreten. Vannkraftregulering og landbruk har også en stor negativ effekt. Deretter følger samferdsel og fangst. Rapporten fokuserer på fangst fordi sjøørretforvaltninga er grunnleggende ulik i ferskvann og saltvann, og fordi fangstdata fra sjøen er svært begrenset.

Strengt i ferskvann

I elvene er sesongen 2-4 måneder fra 1. juni. I bekker er det fiskeforbud. I ferskvann betales en nasjonal fiskeravgift, samt fiskekort fra grunneier. Fiskeravgiftsregisteret og pliktig fangstregistrering gir kunnskap om antall fiskere, dager fisket og fangst for utforming av fiskeregler for bærekraftig forvaltning. Dags- og sesongkvoter per fisker, minstemål, og utstyrsbegrensninger (f.eks. forbud mot fiske med annet naturagn enn mark) brukes for å unngå overbeskatning. Oppsyn gjennomføres regelmessig, og med straff for ulovlig fiske. I Trondheimsfjords elver har fisket etter sjøørret vært stengt siden 2009 på grunn av små bestander. Undersøkelser av NMBU og NINA viser at i store og viktige områder i Trondheimsfjorden er ungfiskproduksjonen i bekkene redusert med 90 %. Forunderlig nok tillates fiske i selve Trondheimsfjorden hele året med unntak av mars og april.

Fritt fram i sjøen

I sjøen er det fritt fram for alle, og gratis å fiske sjøørret med stang og snøre. Det er imidlertid en fredningssone på minst 100 meter utenfor vassdrag i den tiden vassdraget er stengt for fiske, og totalfredning i sjøfisket i mars og april flere steder på Vestlandet og i Trøndelag. Minstemålet på 35 cm som et fåtall kjenner til, er for lavt gis det uttrykk for i rapporten, og under gytestørrelsen. Det er fritt fiske hele året, ingen kvoter, og nesten ikke oppsyn. Fangster registreres ikke, og nasjonalt sett mangler kunnskap om mengden sjøørret som tas i sjøen og om fisket er bærekraftig eller ikke. Miljødirektoratet har lansert en nettbasert fangstregistrering for sjøfisket etter laks, sjøørret og sjørøye, men så lenge registreringa er frivillig og løsninga lite kjent, blir kunnskapen mangelfull. Hvorfor er det en så godt utviklet forvaltningspraksis i ferskvann og nær sagt ingen i saltvann for akkurat den samme fisken?

En bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning

Vi trenger en helhetlig og trolig fjordvis forvaltning av sjøørretbestandene, hevder forfatterne av rapporten. Vi mangler imidlertid vesentlig kunnskap for utforming av en god sjøørretforvaltning. En pliktig registrering kunne bidratt til å øke denne. Det er likevel grunn til å spørre, med den kunnskapen vi tross alt har, om det i flere fjorder med høy fiskeintensitet eller dårlige bestander (eks. Oslofjorden, Trondheimsfjorden) bør innføres regler som gir lavere beskatning av sjøørreten. Det kan være en kortere fiskesesong enn året rundt, innføring av fangstkvoter, eller heving av minstemålet utover 35 cm slik at fisken i alle fall når kjønnsmoden alder og får gyte en gang før den tas. Store eksemplarer er de viktigste individene for bestandene og gir også i mange tilfeller en bedre fiskeopplevelse, så et maksimumsmål på hvor stor fisk man kan ta opp, anbefales – eksempelvis 60 cm (ca 2+ kg). På den svenske vestkysten, som kan sees som en forlengelse av Oslofjorden, er til sammenligning fisket etter sjøørret tillatt i sjøen kun 1. april–15. september, med et minimumsmål på 45 cm, og dagskvote på to fisk.

Håp i hengende snøre

Det pågår en del gode bekkerestaureringsprosjekt rundt om i landet som gir håp, men det er svært mye å rette opp i etter gamle synder og neglisjering. I Danmark har de tatt tak tidlig. Danskene har de siste 20–30 årene gjenåpnet bekker som lå i rør, og restaurert bekker slik at sjøørreten mange steder stortrives. Mye av arbeidet er finansiert gjennom et nasjonalt fiskekort, som gjelder i både ferskvann og saltvann. Pengene fra fiskekortet bidrar til oppsyn, restaurering, forskning og forvaltning av fiskebestandene, herunder også sjøørret. Det er innført flere restriksjoner i sjøørretfisket, blant annet et generelt minstemål på 40 cm. Lokalt er det visse steder innført dagskvoter i sjøen (f.eks. Bornholm) for å sikre en jevnere fangstfordeling mellom fiskerne. Årlig drar norske fiskere til Danmark for å fiske sjøørret og det gir klingende mynt i kassa for dansk turistnæring og fiskeforvaltning. Her har vi noe å lære. Var det noen som sa molboland?

Zoom Forrige Neste