– Jo, jeg kjenner meg som frosting

– Det er noe med røttene. Identiteten. Det betyr noe, skriver Steinar Trefjord i dette leserinnlegget.

I dag kom Frostingen i postkassa. Ikke fordi det er torsdag, for ukedagen avisa havner i postkassen varierer når du bor 1000 kilometer unna Frosta. Men fordi jeg er frosting og abonnerer på avisa. Klarer ikke å si opp Frostingen.

I dag var det ekstra artig å lese og se. Og jeg var forberedt, for jeg bladde fort for å se om det var et spesielt bilde å finne i avisa. Og det var det! På side 15 - stort bilde under overskriften: «Årets 50-års konfirmanter: - Skikkelig artig å treffes igjen!» Ah, der skulle jeg ha vært. Jeg studerte bildet uten å se på navna. Klarte en del, men langt fra de fleste. Damene var enklest. Mary, Bodil, Trine og Beate - lette å kjenne igjen. Det samme med Kristian og Tor Olav! Slet litt med resten. Ikke det at de var blitt gamle altså. Så måtte jeg lese navnene: Ja, selvfølgelig - han er det, og hun ja! Skikkelig artig å sjå dåkk aill. Men æ skulle jo ha virri der! Det vart itj, sjøl om det vart vurdert. Angre mæ litt no ja!

Har tenkt litt på dette i det siste, om å være frosting. Nå har jeg bodd her på Jæren (mellom Narve Gilje N. (Klepp) og Jakob I. (Sandnes)) i 25 år. Har jeg blitt jærbu? På ingen måte. Jeg er frosting. Ja, ja ikke sånn helt 100 prosent innfødt da, sånn som Kristian og Jens Olav og de. 5. - 6. generasjons frosting er jeg nå ikke, men jeg føler det ikke her som på Jæren. Her må du være jærbu i minst 4. generasjon for å regnes som skikkelig jærbu, seie di. «Og di» er ett av de sære jæruttrykkene jeg har lært meg. Selv om det er bare to, for eksempel kona mi og jeg, så er vi Arnhild og di..

Nok om det. Jo, jeg kjenner meg som frosting. Og føler meg ekte nok! Det er noe med røttene. Identiteten. Det betyr noe. Jeg har vel utallige ganger forklart hvor jeg kommer fra, når folk spør. De hører jo at jeg ikke er Jærbu, men om jeg er fra Østlandet, Nordland eller Trøndelag er det ikke alle som klarer å gjette. Helt utrolig, syns no æ da. Vaddelekt! Alltid vært glad for å få fortelle om Frosta; stedet kongen alltid er innom når han skal på betydningsfulle plasser, stedet som kalles Trondheims kjøkkenhage, og jeg forklarer med en viss stolthet hvorfor. Frosta som har et spesielt lys over seg (som Leif B. Lillegaard skildret i sin tid) og stedet hvor de var tidligst ute med avansert vanningssystem. Omtrent først i verden var de vel om jeg ikke husker helt feil (og det gjør jeg jo helt sikkert, men en kan ikke hefte seg med for mange detaljer) - og Frosta, bygda med samme klima som Jæren og derfor kan ha to avlinger på samme sesong -dette er særlig artig å fortelle til jærbuer som tror de er alene om dette i Norge! Og så var det jo håndballen da, med Karin Pettersen & co som førte til at det ble spilt landskamp Norge - Russland i Frostahallen som ble sendt på NRK med lærer Løkholm som speaker - og som ønsket velkommen på russisk. Det var «kult» det!

Men ting har forandret seg. Ikke bare i forhold til Russland. Andre, veldig vonde ting, har ført Frosta fram i nyhetsbildet. Det er skikkelig vondt å lese om. Men, midt i dette, har jeg troa på frostingene, at de vil klare det som ordfører sier i dagens Frostingen; nemlig å stille opp for hverandre.

Vennlig hilsen Steinar Trefjord, frosting i eksil