#JegTrorDeg

– Det tror jeg må være den fineste setningen jeg vet for tiden. Og takk kjære kommune for at dere er tydelig på dette, skriver en av de berørte i saken om den overgrepssiktede legen i en liten kommune i Trøndelag.

Saken tilhører oss sier kommunen, og likevel er det bare to aviser så langt som tør å skrive at den tilhører hjembygda mi. Min sak tilhører meg, og bare meg. Jeg ønsker ikke å dele den med hvem som helst. Men når jeg ser den omtalt på TV har jeg noen ganger lyst til å rope ut at den saken der: Den er MIN også!

For oss kvinnene er det egentlig ikke en «sak». Det er vonde opplevelser og grusomme «undersøkelser». Hos noen fortiet i årevis. Vissheten om at dette kunne blitt stoppet for mange år siden er tung. Heldigvis stopper det nå. Før flere jenter og kvinner må gå gjennom det samme og tro at det er slik det skal være på legekontoret hos en mann med makt. For mange av oss har trodd det måtte være slik. Vi har jo ikke visst om annet.

«Sammen kommer vi oss gjennom dette» ble det sagt på pressekonferansen. Tanken er god den, men jeg velger selv hvem jeg vil ha ved min side for å komme meg gjennom dette.

Det er tungt å varsle. Å rippe opp i gamle sår. Men det er tyngre å la være. Og risikere at det får fortsette. Og sammen kommer vi jo oss gjennom det. Sammen med de vi er glad i. De vi forteller historien vår til. De som tror oss. De som har vært gjennom det samme som oss.

Jeg vet det fortsatt er noen ytterst få som ikke tror oss. Og hvorfor skulle de det? De har jo bare opplevd glansbildet av den populære legen. De vet ikke hva vi har opplevd. Ikke kommer jeg til å fortelle alle hva som skjedde meg heller. For det er min historie. Den er ikke allemannseie. Den har ikke stått i avisen og kommer forhåpentligvis ikke til å gjøre det heller.

Vi er ikke en gjeng lettkrenka damer, fornærma over en sleivkommentar fra en lege med makt og humor. Vi er mødre, døtre, kvinner i forskjellige yrker og aldre, noen beskjedne, andre tøffere enn toget. Noen har det tungt, andre føler seg ferdig med saken. Det vi har felles er fastlegen. Kommuneoverlegen som endelig er oppsagt.

Jeg er en «Fornærmet». Men mest av alt er jeg Forbannet. På legen. På meg. Hadde jeg sagt fra for mange år siden ville det kanskje ikke skjedd flere. Men noen prøvde jo i 2006 og i 2017. Hadde jeg visst om det da ville jeg kanskje skjønt at det gjaldt flere enn meg. Men vi fikk jo aldri vite om det. Og dermed gikk mange av oss fortsatt rundt og trodde vi var de eneste.

Heldigvis er vi mange, tenker jeg noen ganger. Før jeg får dårlig samvittighet over at jeg er glad det er flere som har gått igjennom det samme som meg.

Jeg er oppriktig lei meg for at mange har mistet en fastlege de var glad i. Det er jeg faktisk. Men det er ikke min skyld. Det er hans.

Innlegget er anonymt.

Frostingen gjør oppmerksom på vi kjenner identiteten til avsenderen av leserinnlegget. Legen som er siktet for overgrep i denne saken har fått muligheten til å kommentere påstandene i teksten. Den muligheten har han ikke benyttet seg av. Legen har tidligere benektet straffskyld etter siktelsen, og saken er fortsatt under etterforskning.