Bilde av Norges Kjøpsmannsblad fra 16. mai 1945, årgang 27 - nummer 1 Foto: May-Jorunn Barlien

En tid for alt

Vi nærmer oss 8.mai, frigjøringsdagen. Det er gått 75 år siden frigjøringen av Norge etter 2. verdenskrig og det er få i vår levetid som erindrer hvordan krigsårene var. Det preget en hel generasjon og det er vanskelig å forestille seg hvordan hverdagene deres var, på godt og vondt.

Pandemi-krise i 2020

Det er mange som har fått erfare den siste tiden hvor fort normale dager kan bli til noe annet og uforutsigbart. Vi har vært vant til å ha de samme rutinene hver dag, barna er på skole og barnehage, vi drar på jobb og lønna kommer på konto hver måned. Livet på Løvebakken har gått sin vante gang, akkurat som i fjøset, på sjøen, på sykehuset eller kontoret. Men det har snudd nå.

Helt siden begynnelsen av mars har lite vært som det pleier. I snaue en og en halv måned med korona-pandemi har vi hatt hjemmekontor - flere av oss i åpent kontorlandskap med familien. Vi har gått fra å være lite bekymret over en ny «forkjølelse» til å oppdage at det absolutt var grunn til bekymring, og at det var en nødvendighet med nedstengning av samfunnet slik vi kjenner det. Mange har vært bekymra for om man kan gjennomføre våronn som normalt, eller da det begynte, om vi kunne få handle mat og dopapir. Vi har ikke kunnet besøke venner og familie, dra på konserter eller andre ting. De aller fleste av oss har tatt hensyn og holdt avstand og holdt oss mest mulig hjemme. Mange mennesker er berørte på flere vis og mange møter en usikker hverdag fremover.

Tenk hvis vi i tillegg manglet alt, måtte rasjonere på mat, kaffe, smør og andre ting vi bruker hver dag og tar for gitt. Eller at en gjeng tyske soldater tok seg til rette, og flyttet rett inn i ditt hus, tok over alle dine eiendeler. Tenk hvis hele byen du bodde i ble bombet, du mistet mennesker rundt deg fordi de sa fra om urett, du kunne ikke se hva du ville på Netflix, noen bestemte hva du skulle lese, se og mene, det ble sensur på alle sosiale medier og på skolen ble alt som ikke passet inn i tankesettet, fjernet. Det setter vår krise i 2020 i et annet perspektiv.

Norges Kjøpmannsblad

På en tur i Oslo for noen år siden, var jeg innom et antikvariat. Der fant jeg Norges Kjøpmannsblad fra 16. mai 1945, årgang 27 og nummer 1. Der skildres de siste krigsdagene og begynnelsen på friheten med alle kontrastene til korona-hverdagene i 2020.

«Kirkeklokkene har ringt freden inn, den fred vi har drømt om dag og natt i 5 smertefulle år. Igjen kan vi puste fritt i vårt deilige land, det er ikke lenger farlig å lukke opp entredøren når det ringes på eller å ha en ærlig avis i sin frakkelomme. Er det virkelig sant? Kan vi være frie norske menn og kvinner og si hva vi vil og skrive i brev og kjøpmannsblader det som vi synes er rett og riktig? »
Reklame i Norges Kjøpsmannsblad fra 16. mai 1945, årgang 27 - nummer 1 Foto: May-Jorunn Barlien

Det er sterkt å lese i bladet og det er lett å gjøre seg noen tanker om at vi har det godt, selv om flere er sterkt berørte av krisen. Arbeidsgiverne den gangen måtte utvise en annen dimensjon av tålmodighet enn ved teams-møter på internett i åpent kontorlandskap hjemme med Peppa Gris, barn, samboer.

«Arbeidsgiverne må derfor smøre seg med tålmodighet og forsøke å hjelpe seg uten de folk som er mobilisert. En del utidig og amper pågang fra enkelte sjefer har vi hatt. Vi gjør uttrykkelig oppmerksom på at det finner vi oss ikke i. Uunnværlig folk i livsviktig arbeid vil etter søknad bli permittert i den utstrekning det er nødvendig»

Kanskje vil vi stå sterkere sammen etter dette. Forutsatt at vi klarer å fortsette dugnaden, også når «normale» og tøffere hverdager kommer.

Dette med selvforsyning og det å klare oss selv, er blitt satt mer enn noen gang på dagsorden. Det å handle lokalt, kjøpe norsk mat og støtte lokalt næringsliv rundt oss er en tydelig oppfordring. Det vil være av stor betydning for hvordan krisen vil se ut i ettertid. Etter frigjøringa av Norge var dette også et tema.

Bilde fra Norges Kjøpsmannsblad fra 16. mai 1945, årgang 27 - nummer 1. Oppfordring til å være bevisst handel for å støtte og bygge opp næringslivet. Foto: May-Jorunn Barlien

Frihet og demokrati er lett å ta for gitt i et samfunn der ting stort sett fungerer veldig godt. Vi har helt klart ulike perspektiv på frihet i koronatid enn i 1945. Det er jo ikke så rart. Vi har vært i denne bobla i en og en halv måned. Den generasjonen som levde for 75 år siden, levde 5 harde år i okkupasjon. Det er noe helt annet. Frihet i koronatid er en luftetur på butikken, en tur på stranda. Frihet i 1945 en helt annen;

«Vi skriver disse linjer i en nattetime hjemme hos oss selv med blendingsgardiner oppe og lyset flommene utenfor på gaten, den vesle månesigden titter ned på unge mennesker som ikke kan gå til køys i den herlige, frie mainatt, de snakker og ler og synger: Ja vi elsker, Tipperary, Seieren er vår. Men ikke for så mange netter siden hentet Gestapo i samme gate et av sine siste dødsoffer. Det er et under over alle undere som er skjedd. Vi nordmenn vet nå hva friheten er verd fordi vi har hatt tvangstrøyen på i 5 år. Bare en kvinne fatter helt ut mysteriet og underet ved å sette et barn i verden, det er hennes lykke fremfor oss menn. Og bare et folk som har hatt den jernskodde hel på sin bare nakke vet hvordan det føles å få kastet byrden av. Vi er lykkelige, lykkelige over all forstand»

Det er noe med disse linjene som berører meg veldig. Jeg hadde en bestefar som fortalte at tyskere konfiskerte båten deres og at han hadde svart «yes sir, bare ta boaten». De merket ikke så mye, og levde ganske greit under krigen. Andre, som en eldre nabo jeg hadde da vi flyttet til Innherred, fortalte at tyskerne tok over hele gården og huset deres. De måtte bo på ett rom og hadde ikke råderett over mat eller eiendom. For en kaffeelsker som meg er det vanskelig å forestille seg at man ikke fikk mer en 40 gram kaffeerstatning på rasjonskortet.

Vi har nok tatt mye for gitt, og glemt at vi alle sitter i samme båt. Denne pandemien har vært en påminner på hvor sårbare vi er, hvor fort alt kan snu og at det vi gjør i Italia kan få konsekvenser et helt annet sted.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utsnitt av rasjoneringskalender i Norges Kjøpsmannsblad fra 16. mai 1945, årgang 27 - nummer 1 Foto: May-Jorunn Barlien

Da jeg gikk på ungdomsskolen var vi så heldige å få lov til å dra til Polen med De hvite bussene. Vi jobbet hardt for å samle inn penger og vi dro sammen med en klasse fra Nordland. Det ga meg noen inntrykk som jeg har tatt med meg inn i voksenlivet og som jeg har tenkt på mange ganger etterpå.

Hvor lett er det å skjønne historien og lære av den, hvis den blir for langt borte? Det å stå i Auschwitz og se det kolossale området, gå rundt der, se brakkene, krematoriene, lese tidsvitners skildringer og snakke med tidsvitnene på turen, gjorde sterke inntrykk.

Man trenger ikke reise lenger enn til Ekne, til Falstadsenteret. Det arbeidet de gjør der, med å gjøre historien visuell og lettere å skjønne, jobbe med holdninger og spre kunnskap, hjelper oss å forstå historien. Slik kan vi lære av historien.

«Det är svårt at tänka sig att något ont ska hända. Allting byggs upp undan för undan. Det händer nån liten orättvisa. Och man tänker att det där kan man leva med. Men det ska man inte göra. Orättvisor har en förmåga att bli fler och fler. Till slut kan man inte ändra på det». Heidi Fried, overlevde Auschwitz.