Ellinor Cecilie ble ungdommens stemme på Frosta

– Endelig kan vi gå tett-i-tett i tog uten å tenke på kohorter, sa elevrådslederen i sine ord for dagen.

Ellinor Cecilie Woie Røsok bidro med ord for dagen både på Tinghaugen og i Frostahallen 17. mai. Her er hennes tale:

«Kjære alle sammen.

Gratulerer med dagen.

I dag er dagen mange har sett fram til, endelig her.

17. mai har siden 1836 vært en offisiell nasjonaldag, og det samme året var det stortinget for først gang feiret dagen. Nå er det jo sånn at vi trøndere er kjent for å være litt treige, men i denne sammenhengen var vi for en gangs skyld tidlig ute, for historien skal ha det til at den første feiringa av 17. mai skjedde rett over fjorden for oss. I Trondheim i 1815.

I dag kan vi igjen feire 17. mai slik som vi er vant til å gjøre. Endelig får vi være sammen. Endelig kan vi gå tett-i-tett i tog uten å tenke på kohorter.

Vi kan stå i is-kø uten å tenke på meteren. Og etter to år med en annerledes feiring, kan vi igjen nyte den gode stemningen og samholdet som tilhører 17. mai.

Jeg tror jeg snakker for mange når jeg sier at vi er takknemlig for å ha hverdagen tilbake. Selv om pandemien ikke er over enda kan vi se tilbake på de to årene som har gått, og være glad for at ting begynner å bli mer og mer normalt.

Da jeg fikk vite at jeg skulle skrive og holde denne talen visste jeg ikke helt hvor jeg skulle begynne. Det er jo så mye man kan snakke om. Jeg kan snakke om unionsoppløsninga fra Sverige i 1905, eller løsrivelsen fra Danmark i 1814, eller jeg kan snakke om grunnloven vår som ble skrevet det samme året. Alle disse hendelsene er viktig i Norsk historie og grunner til at vi i dag feirer Norges nasjonaldag.

Men jeg vil heller snakke litt om Norge i 2022. Jeg er stolt og takknemlig for å bo i dette landet. Vi har nå vært gjennom to hele år med pandemi, og jeg er takknemlig for at Norge har kommet seg ut av denne pandemien bedre enn mange andre land. En annen ting jeg er stolt av ytringsfriheten vår. I Norge kan vi tro på det vi vil- og elske hvem vi vil. Vi kan mene det vi vil, og vi kan si det vi vil -uten å være redd for urettmessig straff eller fengsling uten dom.

En ting jeg også setter høyt er demokratiet. Alle sammen kan vi være med på å bestemme hvem som skal ta avgjørelser og valg som påvirker oss alle.

Jeg er glad for at jeg bor Norge, fordi Norge er et av verdens mest likestilte land. Vi har enda et lite stykke å gå, men det er fint å vite at kjønn alene ikke setter begrensninger for hverken livsvalg eler yrkesvalg i Norge i 2022.

MEN – utenfor våre grenser, ute i verden – så skjer det ting.

Det er både uro og utrygghet. Igjen er det krig i Europa, og krigen i Ukraina er noe som påvirker oss alle. Et fritt land blir angrepet og ødelagt, og denne gangen skjer dette veldig nært oss. Tusenvis av ukrainerne mister hjemmene sine. Deres familie, venner og bekjente blir både skadde og drept. Mange millioner mennesker er fordrevet på flukt. Noen kommer hit til Norge. Noen blir her i ei lita stund, og noen blir kanskje for alltid.

Og i den forbindelse har jeg lyst til å oppfordre alle til å ta vare på hverandre. Samhold og inkludering skaper både et trygt samfunn og et varmt samfunn og kan være vår motstemme til verden rundt oss som kan virke kaldere og hardere enn på lenge.

Med all urolighet og bevegelse rundt oss er det viktigere enn noen gang å se hverandre, og bry oss om hverandre. Det er noe vi var veldig flinke til å fokusere på under pandemien og noe jeg tenker vi må fortsette å fokusere på også fremover. Og kanskje skal vi alle i år være litt ekstra takknemlig for den friheten vi så lenge har tatt for gitt.

Til slutt vil jeg ønske dere alle sammen en fantastisk 17. mai feiring videre. Håper dere får en fin dag med klemming, god mat, flagg og sist, men ikke minst, is.

Takk for meg!»