122 dager med -ember

Jeg går tur på Frostastien, det er akkurat når august går over til den første høstmåneden. Plutselig er vi inne i rekka med måneder som ender på -ember*. Denne uendelig lange tida som er høst og snart mørketid. 122 dager. Det er lenge.

Planen er å gå en rask tur, gjerne svette litt. Men se – det er noe pent der! Opp med telefonen, knipse. En løvetann, alene, med lang, bøyd stilk. Den fikk aldri opplevd mai-blomstringa, den elleville tida der de store gule skinner om kapp med sola. Jeg ser på den siste løvetann som jeg har sett på en gammel, syk hund. Stakkar, du må få slippe nå.

Rogna skinner også mindre enn for et par uker siden. Men den har beholdt bærene på, de har krympet litt, men fargen er sterk og rød. Hvem pynter du deg for, spør jeg. Den svarer ikke, bare vifter så vidt med ei grein. Den står støtt i sin visshet om at den er en livredder. De strålende bærene er føde for fuglene. Og aldri skal vi bli enige om rognebærene forteller noe om den kommende snøvinteren.

En blåknapp lyser lilla og yndig. Ingen humle er på besøk. Men storesøsteren, som er blomstra av, har besøk av en bille. Jeg ser ikke hva den gjør, og jeg vet ikke hva den heter. Kanskje den spiser frø. Du skal se jeg har fått et bilde av en redningsoperasjon, en av dem som sørger for at blåknapp-blomsten ikke blir borte. Den skal få avkom!

Et stykke av stien går langs en åkerkant. Der vokser burot i mengder. Planten har så anonyme blomster at den går under radaren for mange av oss. Men, altså, den er en av de verste allergiplantene som finnes! Hvorfor aksjonerer vi ikke og får bort styggheita? Ville ikke mange av de pollenoverfølsomme få en bedre sommer?

Mye sopp står langs stien. Digre og stygge, og de bør ikke spises. Fins det egentlig noen som spiser dem? Hva slags oppgave har de egentlig, der de troner bredbeint i all sin u-eleganse? Insektmat?

Ingen av dem ligner på de gyllengule traktformede som det legges ut bilder av på face. Men en rund liten kvit en står og ser søt ut. Den får stå. Jeg skulle kanskje ha vært med på den soppturen, med innlagt soppkontroll.

Nypebuskene er fulle av grøde. Vi rensket nyper, det var det mest møysommelige arbeidet som fantes. Først skjære av toppen, så dele nypa, og ta ut lusene med ei teskje. De var plukket blant torner, det hadde mor gjort. Og hun laget det mest vidunderlige syltetøy, så det var verdt strevet. Kanskje. Jeg har aldri gjentatt aktiviteten med å skrape lus ut av bær. Eller frukt. Eller falsk frukt, faktisk. De kan være så fulle av C-vitaminer de bare vil, de får stå i fred.

En gul og orange vekst ser ut som den tror det er sommer ennå. Det er en torskemunn, og den har fått navnet sitt fordi den ser ut som munnen til en torsk, har noen bestemt. Ikke ser den ut som en munn, og aller minst som en torsk. Men den lyser og gjør seg gjeldende, og nikker til fotografen.

Jeg går i en tunnel av lauvtrær, lauv og greiner holder sammen høyt der oppe. Snart faller bladene, og det blir glissent langs stien. Men de eviggrønne holder stand, ei gammel gran på en haug har stått i hundre år. Den har sprengt seg gjennom stein, den er lurvet i skjørtet, men vakker i toppen.

Vi har altså begynt på -ember-månedene. Snart er det høstjamdøgn, og før vi vet ordet av det kommer vintersolverv, og etter det skal det gå bare én vei. Det blir lysere.

*Jeg vet at oktober ikke ender på ember altså. Men den passer inn i rekka.