Venninner som motiverer hverandre; Ingrid Margrethe Hagerup t.v. og Inger Helene Rognhaug.

Tre uker før start
Den første helga i juni kom beskjeden om at skoleplassen var Ingrid Margrethes. Da var det tre uker igjen til Den store styrkeprøven.
- Jeg dro med en gang til Øyvind Strømsholm Pettersen for å få hjelp med å etablere en treningsplan. Den måtte ikke være for hard – jeg kunne ikke risikere betennelse, men selvsagt måtte den være hardere enn det opplegget jeg vanligvis følger. Siste uke skulle jeg ta det med ro; spise og sove, bygge opp overskudd.
I årets utgave av Den store styrkeprøven deltok ikke Øyvind Strømsholm Pettersen på grunn av skade. Boye Qvarme og Jon Flægstad syklet for et lag (les annet sted i avisen). Inger Helene skulle altså begi seg ut på det store sykkeleventyret uten andre deltagere fra Frosta å forholde seg til.
- Jeg tenkte at jeg sikkert kom til å treffe hyggelige mennesker blant de 3000 som stilte til start. Det er helt nødvendig å sykle sammen med noen, for å kunne ligge på hjul.

Reddet av følgebilen
Da Inger Helene nådde Hamar, var hun i storform. Klokka var 6 på morgenen, sola skinte og folk var i godt humør. Inger Helene trodde hun var nærmest i mål og innså plutselig at målet lå flere timer unna. Hun kjente med ett hvor sliten hun var, og skjønte ikke hvordan hun skulle klare å fullføre den siste biten.
- Nedturen kom som kastet på meg, og hadde jeg ikke hatt følebilen da, så hadde jeg brutt.
Ingrid Margrethe fløy omkring, på jakt etter noen venninna kunne henge seg på.
- Ut fra do kom det en kar som så ut til å være i form. Jeg gikk bort og spurte om venninna mi kunne henge seg på, for å ha en sjanse til å fullføre. Hermann Haugen fra Stjørdal svarte ja, og tok Inger Helene på hjul.
Og Inger Helene hang bak, som i koma, stirret bare på bakhulet til Haugen. Han passet på at Frosta-jenta lå bak. Kjempesnill! Og føttene gikk av seg selv.
- Jeg visste jeg skulle til Oslo, men visste ikke hvordan jeg skulle klare det.
Etter 28 og en halv time kom Inger Helene Rognhaug og Hermann Hansen i mål.
- Hvordan var formen etter så lang tid på sykkelen?
- OK.
Inger Helene var i finform, forteller Ingrid Margrethe, og etter to minutter sov hun. Var så vidt våken for å veksle noen ord med de i følgebilen, så sov hun videre.

Motiverte hverandre
Ingrid Margrethe Hagerup hadde liten tro på at hun skulle komme inn på veterinærstudiet i Budapest dette året. Hun hadde allerede fått skoleplass i Trondheim, for ett år til med realfag.
- Da jeg tok den første opptaksprøven tidlig i vår, så det ikke så bra ut, derfor var jeg helt uforberedet da jeg etter opptaksprøve nummer to fikk beskjed om at jeg var velkommen til Ungarn. Jeg ringte Inger Helene med en gang og sa at nå måtte hun forberede seg på å sykle Trondheim – Oslo.
Ingen av de to hadde i utgangspunktet godt nok grunnlag: Til opptak ved veterinærstudiet eller til å sykle Den store strykeprøven. Men de motiverte hverandre og de klarte det på tampen. Veddemålet ga henne ekstra motivasjon, mener Ingrid Margrethe, og gjennom det som har skjedd, har begge erfart hvor viktig viljen er. Inger Helene tror nok lysten til å prøve seg på Trondheim – Oslo allerede i år, var til stede, hun hadde jo tross alt syklet 100 mil i forkant. Men hun ante ikke om hun var godt nok forberedt mentalt.
- Så klarte vi det begge to!

Hver til sin kant
I slutten av august drar Ingrid Margrethe Hagerup til Budapest. Enda ei Frosta-jente, Andrea Svebakk, er kommet inn på veterinærstudiet. De skal gå i samme klasse, forteller Ingrid Margrethe. Nå blir all undervisning på engelsk de neste fem årene.
Inger Helen Rognhaug starter førskolelærerutdanning i Trondheim, samtidig som hun har neste års utgave av Den store styrkeprøven i tankene. Og Ingrid Margrethe blir med i følgebil, så sant hun er hjemme på sommerferie.
Sammen med Ingrid Margrethe Hagerup i følgebilen var også Bodil Naavik og Emil Rostad Refseth.