Gerd Viken var leder i Frosta Sanitetsforening i en lang periode på 80-90-tallet og er valgt til ny leder i 2010. Og hun har god hukommelse! Ikke så vanskelig å huske det man har vært glødende opptatt av, mener hun selv.

Trygghetsalarm
En kveld i 1985, Gerd var nettopp blitt leder, så hun et program på TV om noe nytt: trygghetsalarm. Dette skulle vi hatt på Frosta, tenkte hun. Neste dag ringte ei dame som hadde sett samme program. Hun visste at Saniteten ville motta en gave fra ei kvinne på Frosta, og tenkte det samme som Gerd.
Det ble oppstarten. I dag er det over 100 trygghetsalarmer på Frosta.
- Da vi begynte kostet hver alarm 7600 kroner. Vi kjøpte inn fire stykker, og spurte på Aldersheimen om en sentral kunne plasseres der de hadde nattevakt.
Sentralen kostet 54 600 kroner, et stort økonomisk løft for Saniteten. Systemet var slik at hvis alarmen gikk, skulle nattevakta på Aldersheimen ringe pårørende, hver beboer sto oppført med telefonnummer til to pårørende. Hvis ingen svarte, skulle noen fra Aldersheimen rykke ut.
- Og slik fungerer det fortsatt!
Gerd kjørte bygda rundt i to år. Informerte, hjalp til med innstillinger. Hvis lyset hadde vært borte, var kontakten brutt. Mange hengte fra seg alarmen på kjøkkenet, og da var den til liten hjelp hvis vedkommende falt på loftet.
- Men det inntraff et par uhell med personer som hadde alarmen på seg. De var selvfølgelig sjeleglad for å kunne trykke på knappen. Så etter hvert ble den tatt i bruk slik det var tenkt.
Det tredje året ble Guri Øren med på ei samkjøring, og etter hvert var det vaktmester Egil Rognhaug som overtok denne jobben.
- Saniteten retter en stor takk til Aldersheimen, og til Frostatunet i dag, for vi er helt avhengig av døgnvakt for at systemet skal fungere. I dag tar vi det som en selvfølge at enslige eldre har trygghetsalarm, men det var det ikke for 25 år siden.
Dagens pris på en alarm er ikke mer enn et par tusen kroner. Det er fortsatt Saniteten som kjøper dem inn, reparerer og har ansvaret for dem. Som sagt er det ca 100 på Frosta i dag.

I bresjen
Saniteten har gått i bresjen for mange helsetiltak på bygdene. Frosta Sanitetsforening har alltid hatt et godt forhold til kommunen, fått mye tilbake for den innsatsen kvinnene har lagt ned for kommunens innbyggere, aldri fått nei når de har spurt om hjelp.
Sanitetsforeningen har også hatt omtanke for forsamlingshusene på bygda. Hvert hus har fått 5000 kroner til handicaptrapp. Frostahallen fikk i sin tid 10 000 kroner til trimrommet, spesielt med tanke på barn og unge.
- Vi støtter opp om mye, og vi får mange forespørsler.
Da kommunehuset ble bygd, fikk helsestasjonen 84 000 kroner til innredning. Kontrollstasjonen for småbarn har også fått støtte opp gjennom årene: brystpumper, håndklær med Sanitetens logo, mye informasjonsmateriell, og det ble kjøpt inn 8 bilseter til utleie for de aller minste. På 80-tallet begynte det å bli mye snakk om krybbedød. Barnelege Børsting fra Levanger sykehus holdt foredrag på Frosta, og Frosta Sanitetskvinner støttet et fond som samlet inn penger til forskning.
Saniteten var også ivrig i sin støtte til fotpleie. Gerd husker at fotpleie for alle Sanitetens medlemmer ble sponset med 70 kroner. I dag er summen noe høyere.
Hun husker også en stor begivenhet, nemlig kretsmøtet for Nord-Trøndelag krets som var lagt til Frosta i 1990. Det varte to dager til ende, med frokostmøte på Solvang, festmiddag med sodd og sviskegrøt på Folkheim. Mye fin underholdning var det, og mye skryt ble det, samt et pent overskudd på 30 000 kroner.

Forløper til Frivillighetssentralen
I 1986 startet Saniteten opp med en avløser- og vaktmestertjeneste. En avløsertjeneste kunne være å sitte noen timer hos eldre, slik at pårørende kunne få fri. Eksempel på vaktmestertjeneste: slå plen, måke snø, henge opp et bilde. Typiske tjenester som Frivillighetssentralen utfører i dag. En slags mattjeneste var også etablert. Saniteten hadde en avtale med Svein Viken om å bruke frysedisken i butikken hans til oppbevaring av ferdige middagsporsjoner av fullverdig kost. Det var porsjoner fra Stabburet, husker Gerd, som kostet 20 kroner. Enten kom pårørende og hentet porsjonene, eller hjemmehjelpen tok dem med.
- Vi hadde et møte, med kurs i bruk av mikrobølgeovn. Selv om de fleste hjem begynte å bli utstyrt med mikrobølgeovn, var det ikke alle som torde å bruke den.
Etter at Frivillighetssentralen startet matombringing fra Frostatunet, ble det slutt på Sanitetens tilbud.
- Systemet vi har i dag er kjempebra, mener Gerd.

Tanken om et hus
Tanken om et eget hus dukket opp i 1986. På landsbasis fantes det et hjelpefond for å oppnå et rente- og avdragsfritt lån de første årene etter realisering av et større tiltak. I 86 var fondet tomt. De som hadde lånt tidligere, hadde ikke vært i stand til å betale tilbake. Dermed forsvant denne muligheten.
- Vi begynte å snakke om basar. Kjerringene satte i gang med hekling, strikking og sying. Og basar ble det; i Frostahallen. Andreas Lunnan var konferansier, og det kom mellom 500 og 600 personer. Da var det stappfullt i hallen. Takket være mye flott handarbeid ble det solgt mange lodd, faktisk var medlemstallet da oppe i ca. 1000 medlemmer. I dag er vi 187. Det var en helt annen ånd som rådde den gangen. Når utgiftene var trukket fra, satt vi igjen med ca. 100.000 kroner i netto.
De to påfølgende årene var det også basar, med en inntekt på ca. 70.000 kroner hver gang. Det var stort sett handarbeid som var gevinstene, pluss noen gaver fra bedrifter.

Bygging
I 1989 satte Sanitetskvinnene i gang bygging av det som vi i dag kjenner som Sanitetshuset. Heimdal sag og høvleri fikk jobben, og Kåre Lervik ble oppnevnt som byggeleder. Fra kommunen deltok bygningssjef Arild Axelsen.
- Kåre gjorde en kjempejobb. Da huset var ferdig, ga han og Astrid alt det som trengtes på kjøkkenet, det tror jeg ikke det er mange som vet. Styret dro til Trondheim sammen med Kåre for å velge asjetter, bestikk, kasseroller, kort sagt alt vi trengte.
Før bygginga tok til, ble det avholdt mange møter for å bestemme hvordan huset skulle bli. Men en ting var sikkert: Sanitetskvinnene ville ha et varmtvannsbasseng.
- Mange lag og foreninger bidro med økonomisk støtte til bassenget, også privatpersoner.
Byggekostnadene ble kalkulert til kr. 2.260.000, forteller Gerd, og det holdt.

Samle inn penger
Som nevnt ble det arrangert basarer som kastet godt av seg. Husene i nabolaget til Sanitetshuset, Tunet, var nyoppsatte og skulle vaskes ned. Sanitetsdamene tilbød seg å gjøre jobben for 5000 kroner. De gikk på med krum hals, 2 damer i hvert hus. Men mat måtte de ha, og musikk til maten. Hos Aslaug Aursand ble det servert karbonade, og August Jørstad (trekkspill), Arvid Korsnes (trekkspill) og Gunnar Faanes (fiolin) sørget for musikken.
På slutten av 80-tallet satte damene i gang med Bingo for å skaffe penger. Først på Frosta, deretter på Levanger. En gang i uka i et par år leste de ”B for Birger 16”, og mange frostinger kjørte til Levanger for å spille Bingo.

Huset innviet
Den 26. november 1991 ble Sanitetshuset innviet.
Frostingen: - For en husk du har!
Gerd: - Ikke glem at dette har vært en viktig del av livet mitt.
Det var åpning med ordfører og rådmann, og bygningssjef Arild Axelsen måtte i bassenget.
- Vi fikk stor støtte fra kommunen.
Norske Kvinners Sanitetsforening på Frosta var inntil nylig oppdelt i kretser. Hver krets hadde ansvaret for huset ei uke, med vasking og utleie med servering. Samt å sitte vakt i bassenget, for ingen hadde lov til å være i bassenget alene. Det var kretsstyrene som organiserte, forteller Gerd, og utleie, for eksempel til konfirmasjoner, ble foretatt helt fra starten.
I 2009 var Sanitetshuset nedbetalt.
- Vi sliter, men det går!
Det er kjøpt inn trekk over bassenget, og det er satt inn nytt renseanlegg, begge deler gjør det lettere å betjene bassenget.
Da huset kom, ble det satt i gang trim for eldre umiddelbart. Gerda Blichfeldt gjorde en kjempejobb, gratis, i mange år. I dag sponser kommunen ei time pr uke med fysioterapeut Svanhild Enstad.

Æresmedlem og medlemstall
Gerd Viken er det ene av Sanitetsforeningens to æresmedlemmer. Hun og Bjørg Hagerup fikk begge æresmedlemsskap i forbindelse med årsmøtet i 2000.
- Da tenkte jeg at egentlig skulle alle vært æresmedlemmer. De har stått på noe enormt, alle skulle hatt en del av æren.
Etter at bygget var ferdig, har aktivitetene vært mye rettet mot å betale ned lånet på huset. Noe som har ført til at det er blitt arbeidet mindre for andre saker.
Gerd ser at medlemstallet har gått ned etter at det ble slutt på å gå rundt i heimene. Før var det vanlig å gå med fastelavnsris og innsamling av årskontingent. Hun tror mange i dag ikke vet hva Saniteten står for.
- Kanskje har vi vært for dårlige til å markedsføre oss?
Men tidene har forandret seg. Samtidig som kvinnene er i arbeid utenfor heimen, har det grodd fram mange nye aktiviteter for barn og voksne, det er mye å være med på.
- Før var Saniteten kanskje eneste aktivitet, i dag har folk ikke tid.
Det aller viktigste med Saniteten, mener Gerd, er å gjøre noe for andre. Å gi til andre gir så mye tilbake.
- Å ha kunnet støtte bygda, gjøre noe for bygda, gir også en god følelse.
Uansett hva som skjer videre med Frostadagen, samme hvor den legges og samme hvilken tid på året det måtte bli, så stiller gjerne Saniteten med grøtsalg.
Gerd har lyst til å gjøre Saniteten kjent blant ungdommen. Kanskje ville det ikke vært så dumt med et besøk på ungdomsklubben?
- Vi må snu på flisa, hvis de ikke kommer til oss, må vi gå til dem. Og med snu på flisa, så mener jeg også at vi kanskje kan snu fokus fra ”hva kan jeg få?” til ”hva kan jeg være med å gi?”. Gleden ved å gi unner jeg alle.